Verden trues av fiender fra en fjern planet og en rekke evnerike barn skal forsvare jorden. Ender er en av disse, og han må gjennom flere utfordringer for å stige i rankene. Men fienden er ikke hva den fremstår som, og venner er det heller ikke lett å få med på lag.

Harry Potter møter Hunger games
Ender’s game drar hovedpersonen med fra enkle kår mot å oppfylle hans profeti, å redde verden. Vi møter en intelligent gutt som allikevel er ganske jordnær av seg. Karakteren spilles av sytten år gamle Asa Butterfield, kjent fra Hugo og The boy with the striped pyjamas. Den unge skuespilleren er dyktig og får frem en type som er lett å følge.

Historien minner til dels om Harry potter og noe om Hunger games. Ender havner etter hvert ved en krigsskole, hvor barna deles inn i fraksjoner som spiller et spill mot hverandre. Om ikke det er nok så er også hele den etiske betenkningen med å bruke barnesoldater i krig. Høres dette ut som kjent stoff?

Pang!
Ender’s game er dandert med den ene effekten etter den andre. Mye skal lyse og en hel rekke saker og ting skal eksplodere. Alt dunderverket er en belastning for såre øyne, og man savner mer ro mellom inntrykkene. Det hele skal liksom konstant imponere så med severdigheter på løpende bånd. Jeg er heller ikke sikker på om ideen med å satse på fargen ”hvitt legekontor” på alle bakgrunner var en ide.

Det er tydelig at Ender’s game låner mange ideer, som for så vidt er lov. Enten det være klisjéfylte slag i verdensrommet, eller ”Minority report”-lignende bevegelser.

Maurtuer i verdensrommet?
Noe av det denne filmen faller på er nok i mye av det grunnleggende. For eksempel så virker aldri fienden truende eller uoverkommelig nok. Denne store grusomheten som truer vår tilintetgjørelse får en kort introduksjon, der det gjøres lite for å bygge opp under denne trusselen. Og når man endelig får se disse krypene så er det tydelig at designet er lånt fra vår egen bakgård, maurene. Hvorfor? Sci-fi sjangeren handler jo nettopp om å bruke fantasi og kreativitet.

De unge skuespillerne gjør for så vidt en brukbar prestasjon. Til dels minner de om forkortede versjoner av voksne, men for aldersgruppen filmen er beregnet på, så vil nok dette gå gjennom. Kanskje regissør Gavin Hood kunne ha valgt en annen fremgangsmåte, lik Harry Potter, ved å la barnesiden ved karakterene få komme mer frem. Da hadde man kanskje fått frem mer personlighet, i stedet for at disse unge skal strekke seg til å virke voksne.

En sinna Ford
Harrison Ford er også med på rollelisten, men totalt sett er det få skuespillere dumpet til fordel for mest mulig datagrafikk. Og dette merkes. Man blir lei av å se de samme trynene om og om igjen, og ikke minst de sure leppene til Ford. Karen gjør lite annet enn å trekke sure miner. Rent generelt merker man at settingen i filmen virker tom og tankeløs med så lite skuespillere i kantene.

Twister
Filmen skal allikevel ha ros for at den tar opp noen spennende tanker. Hovedpersonen gjør en gjennomført rolle og trekker dermed kvaliteten opp. Det er spennende å se hvordan han tenker og kjemper mot motstandere i alt fra aliens til mobbere. Ikke minst så er det et interessant vendepunkt i filmen som er vanskelig å forutse.