---

Terningkast:


Ingress:

Dette handler om den unge mannen Ottar (Petter Vennerød). Han er et resultat av hippietiden og et blomsterbarn fra 60-årene. Han fører en hard livsstil og har det for vane å havne i håpløse situasjoner. I tillegg føler han seg kneblet og sensurert av makteliten. Ottar forsøker og forsøker gjentatte ganger å ta livet sitt tilbake, men han blir alltid funnet og straffet av maktmennesker. De setter ham også under det de kaller for behandling. Ottar mener han ikke får brukt sin ytringsfrihet...

Anmeldelse:

Filmen settes igang med låten: “I Can Dream, Can't I” fremført av ‘The Andrews Sisters’. Etter sangen endes kommer en dresskledd herremann, med lange lokker, hjem. Han finner en naken dame i sengen, sammen med en naken mann. Han går da rett til barskapet og skjenker opp tre glass. Da han skal servere drinkene, viser det seg at den nakne mannen har drept damen. Like etter våkner Ottar opp av drømmen av politiets ropert. Huset de bor i skal rives. De har 10 minutter på å forlate huset. De har foretatt en ulovlig okkupasjon av privat eiendom.

Ottar er ikke redd for noe. Han mener som han mener og vil blant annet ikke i militæret. Da har han ikke han noe valg. Han må i fengsel, og han vil ikke ta snarveier for å slippe unna. Det ville blitt korrupsjon i hans øyne. Ottar er en som ikke klarer å gi seg mens leken er god. Han følger sine politiske instinkter. Han bruker snakketøyet sitt for seg og andre og snakker rett fra 'levera'. Det blir det selvsagt konfrontasjoner av. Ottar respekterer heller ikke lovens lange arm eller noen instanser i samfunnet som han ikke har noen tro på.

Filmen setter spørsmålstegn ved et demokrati som det er i Norge, og den friheten man har i slike vestlige demokratier. Vi lever i et demokrati, og da må vi rette oss etter det som blir bestemt. Men hvem er det som har bestemt da? Det er ingen som har spurt Ottar. Han bruker all sin tid på å diskutere, men blir kneblet gang på gang når han kommer med sine ekstreme meninger. Han er lei av at samfunnet har regler for alt, selv på bussen er han irritert over at sjåføren ikke slipper han av når han er kommet på feil buss mellom busstoppene. Han mener alle kan være med på å bestemme og tenke litt selv. Ottar er lei av at friheten hasn er meget liten i et vestlig demokrati.

Filmen har mange gode poenger, men kjører det hele veldig langt. På grunn av Ottars kompromissløse stillingstagen og ofte rabiate livsførsel havner han i den ene håpløse situasjonen etter den andre. Etter en arrestasjon blir Ottar lagt inn på psykiatrisk klinikk fordi de mener at han er syk. Han blir tvangsinnlagt og får psykiatrisk behandling får sitt syn på samfunnet. Kan slik ‘vitenskap’ hjelpe samfunnet? De sier han trenger hvile, har aggressiv adferd og er til fare for sine omgivelser. Ottar forsøker å snakke seg ut av det.

Det er mye rart i filmen. Blant annet er politiet er kledd i læruniformer med gigantiske hjelmer. Jeg fikk litt flashback til homsene i Politiskolen på den karakteristiske ‘The Blue Oysters Bar’. Videre får vi også en ung mann utkledd som kvinne innehar en sykt teit pipestemme når han skal late som om han er kvinne. Det rareste av alt er at dama på butikken lar seg lure et øyeblikk. Det blir også en masse syke kunstneriske scener på det psykiatriske sykehuset. Der får vi alt fra hjernekirurgi imens offeret synger ‘Ingen er så trygg i fare’, en mann som onanerer, to fete menn som danser på rommet og til Jesus som henger på korset i gangen.

Filmskaper Petter Vennerød har også gjort seg selv til hovedrolleinnehaver i filmen. Han forsøker å fremstå som en bedreviter som har svaret på alt som er rett og galt. Det føles ikke helt som det beste valget ettersom Petter ikke er noen stor skuespiller. Man føler at han nærmest leser opp sine replikker med stor entusiasme, men det føles veldig falskt og lite ekte fremført. Dette er jo ikke bare i ‘Hvem har bestemt?’ at man støter på problemet med replikktroverdighet i Wam & Vennerøds filmer. De fleste filmene deres er for stiv i replikken, men så er jo dette nesten blitt deres varemerke. Skuespillet i ‘Hvem har bestemt?’ er i alle fall svært teatralsk.

Konklusjon
Dette føltes som en film mener veldig mye. Den oppsummerer ungdomsrebellenes meninger på 1970-tallet på en ganske okei måte. Alle replikkene er supergjennomtenkte og lite troverdige, men har veldig mye mening i seg. Men når alt kommer til alt så er det litt vanskelig å ta denne filmen dønn seriøst, siden man hele tiden får alt for mye av det gode. Ting blir så sykt dratt ut av proposisjoner. Men til tross for dette er filmen veldig underholdende, uansett om man liker samfunnsideene som ligger bak eller ikke. Det blir mye ufrivillig komikk ut av hvordan handlingen utspiller seg. Med andre ord er dette mer moro enn man ser for seg på forhånd. Dette føltes som en litt annen versjon av Lasse og Geir, bare at denne ikke er fult så episk humoristisk hele veien.