En forfatter har skrevet en roman med flere historier. Vi følger tre fortellinger. 1: Lise er en sykepleier midt i livet. Hun blir fadder for den unge sykepleierstudenten Siri. Lise kommer opp i en arbeidskonflikt og sliter litt med å gi kritikk på en konstruktiv måte. Hun sliter etter denne konflikten om tar fra henne arbeidslysten. 2: Grete Maigret er en oversetter som setter sin integritet på spill i det hun overtales til å oversette en bok hun ikke kan stå inne for. 3: En eldre dame og hennes datter føler seg ydmyket i det de blir tilbudt en milliongave fra en slektning. Disse tre historiene flettes sammen etter hvert...

Filmen åpner med at vi får se en boligblokk. I en leilighet holder en dame på å spise frokost før hun drar ut. På veien passerer hun noen damer som har problemer med hærverk på bilen sin. Hun drar rett til Steinar som tar imot henne. De snakker om hennes bøker som hun har skrevet. Nå skal hun lage lydbok der hun selv vil lese boken inn på bånd. Historien i boken hennes ‘Når du minst venter det’ begynner med en nyttårstale som Kong Harald holdt. Harald sier: ‘I en tid som ofte vektlegger det utvendige, kan man lett miste av syne det enkelte menneskets selvstendige verdi. Den verdi vi har. Nettopp fordi det er mennesker vi er. Vi finnes kun i et eksemplar, og vi kan ikke erstattes’.

Jeg må si at jeg hadde litt høye forventninger til denne filmen etter Amanda-drysset som filmen mottok. Men jeg visste ikke hva som ventet meg. Og selv med høye forventninger overrasket denne filmen meg. Dette er en veldig spesiell film. Filmen virker svært annerledes mye annet man har sett allerede de første minuttene av filmen. Man blir oppriktig talt litt interessert i hva som skjer i filmen. Alt er fortalt på en frisk måte. Vi får en flott måte å sette oss inn i hva som skjer i filmen. Dette var nesten like annerledes og solid som Reprise. ‘Som du ser meg’ er virkelig noe mye mer særegent enn det tittelen antyder. Jeg digger det at man blander inn fiksjon og virkelighet i samme verden. Det er mange tøffe filmatiske virkemidler her, spesielt når det gjelder å fortelle historien.

Filmen er meget kunstnerisk satt sammen. Dag Johan Haugerud gjør en utmerket jobb på regien og leverer i så måte en kjempejobb. Det er imponerende at dette er hans debutfilm. Jeg håper vi kommer til å se mer av ham i årenes løp, da han virker som en meget spennende filmskaper. Haugerud leker med filmformatet og det gløder en filminteressert som meg. Alt er så gjennomført livlig at det pirrer virkelig nysgjerrigheten min. Filmen forteller forskjellige historier som veves sammen på nærmest mesterlig vis. Haugerud har full kontroll bak kamera og leder oss mot det som skal komme. Jeg digger det at man ikke vet helt hva som kan vente deg rundt neste sving her. Alt slår deg som svært smart gjennomført, også manuset til Haugerud er noe man legger merke til.

Man elsker den naturlige dialogen i filmen. Det er nok noe man har jobbet mye med å få til. Alt fremstår akkurat som det gjør i den virkelige verdenen. Man må virkelig berømme filmen for måten man presenterer karakterene på. Her får man se ‘vanlige’ mennesker og ikke 'oppdollede' overpene mennesker som man pleier å få i ordinære filmer. Også lyden er svært detaljrik og lever et rikt spisst lydbilde som man ofte finner i dokumentarer. I denne filmen får man virkelig se normale kvinner i hovedrollene. Skuespillerne gjør en solid jobb. Her treffer vi en rekke navn som Andrea Bræin Hovig, Ane Dahl Torp, Anne Marit Jacobsen, Henriette Steenstrup, Laila Goody og Ragnhild Hilt. Alle gjør sitt til at du skal få sterke kvinneroller på film.

Det er også en del artig humor her som er med på å friske opp filmen som at sykepleieren Lise som blander inn engelsk når hun blir usikker. Eller den pliktoppfyllende oversetteren Grete Maigret som føler seg presset inn i å oversette noe hun synes er reine søppelet. Hun er bare så tvers igjennom god og man få nesten litt vondt av hvordan hun blir behandlet. Man må si at det er mye gull i hvordan rollefigurene oppfatter verdenen og de rundt seg. Situasjonene er jo skrudd en del til, men man aksepterer dem på grunn av det finnes slike typer der ute. Man kjenner seg igjen i mange av situasjonene de kommer opp i. Det er ikke lett å konfrontere mennesker i sin omgangskrets selv om de tramper over sine grenser.

Alt i alt føles dette som en herlig film. Det er kanskje litt sært for folk flest om man ikke er vant til den litt snodige humoren i filmen som jeg bare elsker. Jeg liker at det er noe særnorsk over dette til tider. Man kjenner seg igjen i enkelte skildringer og situasjoner de stakkars karakterene kommer opp i. Det er kvaliteter i alle de tre historiene, selv om de bruker forskjellig tid på å komme skikkelig i gang. Man skal også ha litt ‘cred’ for at alle tre historiene er såpass forskjellig og likevel passer så godt sammen. Jeg liker nok aller best begynnelsen som er superfrisk, ellers synes jeg resten av filmen også er ganske solid, men jeg ble ikke tatt like mye på sengen gjennom hele filmen. Etter å ha sett filmen synes jeg ikke den er like superb som Reprise, men dette er også en svært god og særegen norsk film. Jeg kan godt skjønne begrunnelsen for at denne filmen vant de gjeveste Amandapriser, men dette kommer aldri til å noe folk flest kommer til å omfavne. Men man verdsetter dette mer når man har sett mer film og er gått lei det typiske. Det er flott å se en film som tørr å skille seg litt ut.