Historien om en usikker sykepleier, en bokoversetter som setter sin integritet på spill, samt en eldre dame som blir tilbudt en milliongave fra en slektning, er alle tre bunnet sammen i ”Som du ser meg”. Deres historier blir bokstavlig talt sammenbundet av Andrine Sæther som leser deres historier fra boken sin hun har skrevet om disse, samtidig som de også alle bor i samme blokk.

Den første historien om den usikre sykepleieren spilles knallbra av Laila Goody. Hennes naive, snille og godtroende karakter er troverdig servert og vi føler nesten mer synd på henne enn vel egentlig strengt tatt ment. Historien om hennes jobb på sykehuset er dog interessant bare til en hvis grad da problemstillingen, i om hun klarer å veilede en sykepleierstudent, ikke er engasjerende nok for oss som ser på i den langtrukkede lengden. Velspilt og troverdig altså, men litt småkjedelig.

Portrettet av oversetteren, spilt av minst like troverdige Ragnild Hilt, er også litt fremmed, men innblikket i den storfortærende bokleseren og erfarne voksne kvinnen er fascinerende og velspilt og BLIR derfor videre interessant, på samme måte som med den første historien. Man tror ikke et øyeblikk at hun ikke ER karakteren sin!

Den tredje og siste historien dekker mor Anne Marit Jacobsen og hennes datter Henriette Steenstrup som altså tilbys en million i arvegave fra førstnevntes svigerinne. De føler seg både ydmyket, glade og takknemlige på én og samme gang. Jacobsen og Steenstrup er en fryd å se som mor og datter, og historien er da også mest spennende av de tre for oss publikum.

Flettverksfilmer har vi mange av, også innen norsk film. Kanskje ikke så rart dette. Det er nemlig noe fascinerende med å overvære mer eller mindre vanlige menneskers interaksjoner og sammenhengende liv, enten det er tilfeldigheter eller bestemte handlinger som binder dem sammen. Vi kjenner oss slik alle igjen i mye av disse hverdagslighetene, og vi mennesker liker som kjent å være kikkere som overværer andres liv.

”Som du ser meg” er et veldig interessant forsøk på å fortelle historier om mennesker som oppfatter samme situasjoner av og til totalt forskjellig. Både humor, varme og mindre hyggelige sider dekkes på en menneskelig måte.

Det kornete, nærmest 70-tallsaktige bildet og utrykket føles både varmt og realistisk i ett. En morsom bruk av forskjellig musikk til de forskjellige scenene er fiffig gjort. Filmstilen til regissør Dag Johan Haugerud er utover dette mindre interessant. De mange lange, utdvelende scenene, samt tidvis kjedelig problemstilling i utgangspunktet vil trolig sette mange på en tolvmodighetsprøve. Dette gammeldagse filmspråket forsterker scener for oss som lar oss interessere og fascinere, men vil trolig derfor irritere utolvmodige tempohungrige andre grønne!

”Som du ser meg” er på en måte så dørgende kjedelig triviell hverdagslig at den rett og slett blir klassisk interessant. I bunn og grunn er det nemlig slike mellommenneskelige hendelser og skildringer som funker godt på film. Når det fremstilles såpass troverdig og bra, blant annet innen setting og skuespill, ja da blir det vellykket. At det nærmest er norgesrekord i antall brukte kvinnelige roller, inkludert hovedroller, skader jo heller ikke! Filmen har alene nok (sterke) kvinneroller til å fylle neste års Amanda-nominasjoner, endelig!