Nora og Solveig er på tur sammen. De er tilbake i fjellheimen hvor de hadde en traumatisk opplevelse to år tilbake. Nora har lukket seg for Solveig som har villet ha henne med på tur for å løse opp i problemene. De to er ikke så god på å samarbeide og selv om Solveig prøver å være positiv er ikke Nora så lett å ha med å gjøre. Det blir en fjelltur som blir hardere og mer utfordrende enn de hadde sett for seg på forhånd...

Filmen åpner med at vi hører vinden blåser og så ser vi nærmest postkortmotiv med et vinterkledd fjell med tilhørende blå himmel. Ved en stein ligger en gul termos. Like etter kommer to unge kvinner i fult fjellutstyr gående langs en grusvei. Etter litt gange kommer de inn på en sti på vei opp til fjellet. Den ene jenten spør om det går bra med sekken. Så kommer de innover fjellvidden. De sitter seg ned og raster etter en stund og fyrer opp primusen. Den ene av dem har tatt med kaffe, men den andre klager over at det ikke er nok.

Konseptet er enkelt men velfungerende. Fjellet gir en flott kulisse til filmen og dramaet er solid å bygge på. Jeg elsker begynnelsen på denne filmen. Det svirrer en masse spørsmål i hodet ditt som: Hvem er disse to unge kvinnene? Hvordan er de relatert? Hvorfor reiser de på tur sammen? Hvorfor er de så amper på hverandre? Hva har skjedd mellom dem?

Dette er Ole Giævers debutfilm om man ikke regner med den korte filmen ‘Sommerhuset’ fra 2008 på bare 40 minutter lengde. Giæver leverer en film som er enkel men velfungerende. Lyden er god og detaljrik. Fotoet er flott og variert. Man har funnet frem til et storslått fjell med nydelig natur og med forskjellige lysforhold. Det er nesten som om man får lyst å spenne på seg fjellskoene og bli med på denne turen. Dramaet gnistrer. Skuespillerne skinner. Ellen Dorrit Petersen og Marte Magnusdotter Solem har bare hverandre å støtte seg på og spiller hverandre god. Det er ikke alle skuespillere som kunne taklet en slik film som dette som bare støtter seg på deres kvaliteter. De snakker også sammen gjennom kroppsspråket.

Dette er en vond, men vakker historie. Den komfortable samtalen mellom rollefigurene fortrenges. Vi skjønner at dette ikke er enkelt for dem. Denne filmen viser norsk fjell-landskap på sitt vakreste. Filmen er også svært troverdig. Dette er en film for dem som setter pris på enkle dramaer. Filmen er svært rendyrket og det føles som både en svakhet og en styrke med denne filmen alt ettersom hvem som ser. Denne filmen har fått navnet Fjellet og det er fordi det virkelig er med å prege filmen. Det blir som det tredje medlemmet på denne turen.

Alt i alt er dette en fin film. Regissør Giæver viser med dette at han kan lage god film med sparsomme ressurser. Det er ikke alle som får til. Giæver er en regissør som jeg håper jeg kommer til å se mer til i fremtiden. Dramaet er solid, men man merker raskt at dette nok ikke er en film for alle. Filmen kan bli noe sær for mange. Skuespillerne kunne dog ikke vært bedre og det tekniske er også svært bra. Jeg ruller en sterk firer for en film som forsøker å skape noe i kontrast til den kommersielle underholdningsfilmen. Her taler bildene og dramaet for seg selv, og dette er jo også storstilt reklame for den norske fjellheimen.