---

Ingress:

Nora og Solveig er tilbake i fjellheimen hvor de hadde en traumatisk opplevelse to år tilbake. I stedet for å dele og være tilstede i det vonde sammen med Solveig, har Nora lukket seg for henne og holdt det på avstand. Solveig har derfor tatt initiativet til denne turen, så de kan komme til bunns i det som hendte og møte fremtiden sammen.

Anmeldelse:

Ola Giæver er mannen bak denne ekstremt rene, enkle og befriende ærlige filmen. I skarp kontrast til det meste som er laget av film her til lands i nyere tid, skiller fjellet seg ut og sitter i lenge etter du har sett filmen.

Filmatisk er det hele filmet med vekslende bruk av håndholdt og stødig kamera, noe som skaper litt variasjon i det ellers så enkle visuelle. Bildene av det værbitte fjellet, både i sol, sludd og tåke, skaper videre også slike stemningsvariasjoner som tidvis passer stemningen mellom Nora og Solveig godt. Også lyden dempes innimellom helt ned, som for å understreke og ”dramatisere” poeng og stemning, foruten selvsagt også for å få bort mye av den irriterende vinden som hele tiden blåser i mikrofonen.

Skuespillerne Marte Magnusdotter Solem og Ellen Dorrit Petersen kler hverandre veldig godt og deres to forskjellige personligheter kommer stadig bedre og bedre til syne. De mange nærbildene av ansiktene deres fanger opp stort skuespill som er fullstendig troverdig og tidvis fantastisk underspilt med sine små nyanser og tause replikker! I starten kan det hele synes litt filmatisk og ufrivillig komisk enkelt, dette trolig fordi man må vende seg til at det nettopp er så enkelt og rent, samtidig som at det er et noe anstrengt forhold mellom de to fra før av. Vi kan alle kjenne oss igjen i dem, i hvert fall om man har eller har hatt et langvarig forhold. At det er et lesbisk par er her egentlig helt urelevant, bortsett fra i en helt annen bestemt sammenheng i filmen.

’Fjellet’ er både sær, enkel, vakker, og ambisiøs på en og samme gang. Dens veldig nakne og enkle filming gjør også den nakne og rene menneskelige historien godt da den ikke prøver å overdramatisere, men heller vise natur, mennesker og ting som det er. Befriende enkel er den der den krevende ber oss bare sitte og observere, uten at den altså gir oss noe i nærheten av kommersiell underholdningsfilm.

Og nettopp krevende er den da også. Den krever litt av seeren og er en prøvelse, den drar oss med videre, enten vi er motvillige eller er med frivillig. Men vi er sammen med Nora og Solveig, to mennesker som engasjerer og berører oss. Med vel så mye blikk, stillhet og kropp- og ansiktsuttrykk formidler ’Fjellet’ sin historie. Den er kanskje ikke i utgangspunktet en film for alle, selv om absolutt alle kunne hatt godt av å se en slik film som motvekt til alt det andre man ser av kinofilm.