---

Ingress:

I det siste har jeg sett en del filmer som jeg har spart litt på. Denne er en av disse. Det er noe litt ekstra spennende over de filmene som man ikke vet så mye om på forhånd. Jeg visste dog at dette skulle handle om kunstig intelligens, men visste ikke hva jeg kunne forvente av filmen. For min del var dette en slags jokerfilm som jeg også delvis elsket på godt og ondt. Filmen er jo svært godt gjennomført og fyller hele sitt potensiale meget tilfredsstillende, men så kan nok dette også bli for smalt for den mest ‘underholdningsmettede’ filmtitteren.

Anmeldelse:

Alt åpner med en mann som er opptatt på jobben. Arbeidet hans består av å skrive kjærlighetsbrev for andre og det er han rimelig god på. Han er stødig på lyrikken og får fin flyt i brevene. Jeg elsker måten filmen ‘lurer’ oss litt i begynnelsen. Den gir oss et inntrykk av denne komplekse mannen og hans kjærlighet. Vi får ikke med oss hele bildet, men brikkene faller mer og mer på plass. Gjennom filmen får vi malt et bilde av rollefiguren Theodore. Han er en søt fyr med mye kjærlighet å gi, det er bare det at han synes forhold kan føles vanskelige på mange måter.

I det vi entrer filmen har Theodore nettopp gått igjennom en sår skilsmisse med sin flotte kone. Han drømmer ennå mye om henne. Det har vært tøft for ham å ‘miste’ noen som stod ham så nær. Alt føles veldig rart i begynnelsen, særlig når vår venn begynner å knyttes til sitt operativsystem. Det brukes til å forholde seg til alt han gjør elektronisk. Det er fett å se mann som bruker teknologien rundt seg til det fulle. Vi snakker stemmestyring av telefon for å kunne lese mail, høre på musikk, sende mail, rette dokumenter, utføre litt arbeidsoppgaver og lignende.

Alt begynner å løsne for hovedpersonen, Theodore, da han installerer et nytt operativsystem som med kunstig intelligens som intervjuer ham om hvordan han ønsker sitt datasystem. Litt etter litt innfører han et forhold til systemet. Dette må være det snåleste forholdet jeg noensinne har sett på film. Det er litt småsnålt å føre samtaler med sin datamaskin, men det gjør Theodore på en omfattende og engasjert måte. Han faller for den flørtete operativsystem-stemmen og personligheten til systemet. Det gjør at han ikke trenger å være særlig sosial med andre og får dekket mer enn bare pratebehovet...

Igjen handler denne filmen om et av mine favoritt-temaer, nemlig kunstig intelligens. Men dette er en tvers igjennom annerledes film enn de andre filmene jeg har sett under samme tema. Dette skiller seg med andre ord kraftig ut. Elsker filmens lekne kunstneriske stil. Det er akkurat som filmen forfører oss på samme måte som hovedpersonens forhold til sin elektroniske kjæreste. Filmen famler dypt med store teamer som kjærlighet og vennskap.

Det er en vill tanke at et dataprogram skal kunne bli forelsket uten engang å ha sin egen kropp. Vi får sett at dataprogrammet også får følelser og lurer på sin egen eksistens. Hva er ekte kjærlighet? Hva føles tomt og hva føles ekte? Dette er spørsmål både maskin og menneske stiller seg i dette komplekse forholdet. Så hvordan kan man ha et forhold med en operativsystem? Det er rart å se hovedpersonen ha sex med OS-Samatha. Vi får også oppleve hvordan kreative OS-Samatha forsøker å bøte på at hun ikke har en kropp. Hun klarer å komme i kontakt med andre som kan gjøre den jobben for henne.

Det er ikke helt utenkelig at dette kan skje i fremtiden. Systemer med kunstig intelligens utvikler seg på noenlunde samme måten som det vi mennesker gjør. Vi forandrer oss hele livet og det vil skikkelig kunstig intelligens også gjøre når det blir laget en gang i fremtiden. Denne filmen belyser mange tema og utfordringer. Systemet kan ‘leve’ evig og hva skjer når vår mennesker dør fra dem? Hva hindrer systemet i å ha andre ‘kjærester’ også? Kan et system falle for et annet system? Hva skjer om systemet ditt er nede, forandres eller slettes? Er systemer redd for å dø eller slutte å eksistere? Vil systemene bli lei av oss? Dette er noen spørsmål som man tenker underveis og som filmen på sitt eget vis svarer delvis på.

Da jeg fant ut i begynnelsen at det var Spike Jonze som stod bak filmen, ble jeg henrykt. Da tenkte jeg at dette nok ville bli en film jeg ikke kunne annet enn å elske. Jeg elsker flere av hans andre filmverk, og særlig de han har gjort i samsvar med Charlie Kaufman (Som er min ynglingsmanusforfatter). Jeg tenker da selvsagt på Being John Malkovich og Adaptation. Var virkelig begeistret for det Jonze har skapt i dette snåle fremtidsuniverset. Dette er virkelig noe virkelig Kaufman-aktig genialitet over seg. Det viktigste for min del med slike filmer er at jeg føler jeg både får en pause i hverdagen og samtidig en kunstpause min daglige filmtitting.

Filmen er lagt opp som en litt rar dramafilm. Det er noe veldig sprøtt over denne filmen. Liker den lekne alternative tilnærmelsen til å skape film på. Det er herlig å se hvordan filmen utvikler seg. Dette kan minne litt om en frekkere versjon av ‘Lars and the Real Girl’ med dypere undertoner. Etterhvert som man kommer over den rare følelsen, synes jeg faktisk dette er en veldig vakker og fin film. Denne filmen speiler et vanlig forhold på mange punkter og billedliggjør hvor skjørt og vakkert et kjærlighetsforhold er. Skuespillet er i høyeste grad en del av filmen. Joaquin Phoenix er en stødig frontfigur i filmen. Uten dette naturlige spillet, hadde denne ‘kjærlighetsillusjonen’ falt helt igjennom.

Konklusjon
Om du føler deg fristet til en svært kreativ og sær historie i sci-fi-landskapet, er dette filmen for deg. Om du liker 'Being John Malkovich' eller 'Adaptation', er dette en film som er gjort i samme ånd men som også føles totalt forskjellig fra de to nevnte. Som sci-fi-film synes jeg dette skilte seg såpass mye ut at jeg føler jeg må premiere produksjonen. Det skal heller ikke legges skjul på at jeg likte filmen bedre og bedre og det er en film som vokser litt på seg også etter å ha sett den ferdig. Man kverner litt videre på tankerekkene som filmen får deg til å gå innom. Selv om dette er langt fra ‘vanlig’ sci-fi, alla Blade Runner eller Alien, er det såpass gjennomtenkt og gjennomført at jeg føler jeg måtte misjonere om filmen til andre sci-fi-elskere der ute.