---

Ingress:

Før forfedrene grunnla byen til Tris og hennes folk, var idealet å bare holde fred med hverandre. Det viste seg å være et ideal som var like flyktig som en drøm. Nå, 200 år senere, har de klart å holde fred med hverandre. Grunnen til dette er fraksjonssystemet som deler folk inn i grupper av Lærd, Fryktløs, Fredsommelig, Sannferdig og Uselvisk. Ved å skille folket etter karakter og evner skapte forfedrene en kultur der alle fraksjoner er samfunnets støtter. Men nå er harmonien angrepet av en liten, men ekstremt farlig gruppe individer. De blir kalt Divergenter og skal ifølge styresmaktene forene alle de verste sidene med et menneske. Divergentene på sin side er truet og må sette hardt mot hardt for å ikke tilintetgjøres. De er samfunnets fiender og blir nedkjempet med propaganda i den korrupte ledelsen av samfunnet.

Anmeldelse:

Tris er tilbake. Hun skjønner fremdeles ikke hvorfor hun skulle være farlig for samfunnet og ønskes død. Nå lever hun sammen med sin mann Four et stykke utenfor byen i fred og harmoni sammen med de andre divergentene og restene av den gamle ledelsen til fraksjonen Uselvisk i asyl hos et nøytralt samfunn. Der lever de til det er trygt å dra tilbake. Lederen for byen har funnet et en hemmelig boks som de tror skal bekjempe Diveregentene, men for å åpne boksen må de ha tak i en Divergent. Plutselig er Tris og kompani igjen drevet på flukt. Etter hvert finner de en gruppe fraksjonsløse folk som er de beredt til å starte krig for å få slutt på galskapen. Men ting er ikke så enkelt når motstanderne har så mye ressurser.

Etter første film var mine forventninger senket kraftig. Derfor var det med litt simplere øyne jeg så på denne oppfølgeren til Divergent. Jeg håpet at jeg i alle fall skulle få minst like mye underholdning som jeg fikk i den første. For min del synes jeg nok andre omgang også har litt for seg, selv om jeg ikke er superfan av disse filmene. Men så er nok målgruppen en del yngre enn meg. Som sci-fi-film er dette ikke helt tilfredsstillende. Det hele føles som et ubestemmelig materie som ikke alltid føles helt spiselig og med nok vellykket sjangerblanding.

Det som ødelegger litt er at man alt for raskt skjønner hvor dette bærer hen. Det at filmen er litt for lett å lese føles som en liten demper på underholdningen, men dette føles nok ikke så veldig ille for sin målgruppe. Her blir det mye stigmatiseringer med den skruppelløse lederen og hennes hensynsløse gruppeledere med Eric i spissen. Men det er også andre som viser frem sin ondskap. Tempoet er også litt lavere enn i første omgang.

Denne filmen er en god del mørkere enn første runde. Dette føles litt som en blanding mellom en fremtidsversjon av de senere Harry Potter-filmene, Hunger Games og den svenske filmen Ondskapen. Som Harry Potter er Tris veldig opptatt av de rundt henne, at de ikke skal komme til skade, men i kampen mot det onde og skruppelløse må man ofte ofre noe av seg selv, det er ikke Tris veldig klar for. Vi får bygget opp et veldig hat til de onde i filmen, men dette balanserer på en syltynn knivsegg. Det blir nesten for mye av det gode og onde i denne filmen og alt er nesten så mørkt som svarteste natten.

Konklusjon
Filmen forsøker noen ganger å narre oss, men de som så første film vet at dette ofte bare er snakk om simuleringer som ikke beskriver ‘virkeligheten’ i filmen. Heldigvis er det noe krutt i slutten av filmen, selv om dette ikke er så elegant utført som jeg håpet på. Likevel representerer slutten den sterkeste delen av filmen. Der kommer det noen få men kule overraskelser og med dem blir enden på visen avrundet på passe tilfredsstillende vis. Personlig likte jeg omtrent begge filmene like godt. De har begge sine styrker og svakheter. Nå gjenstår det bare å se hva som skjer i de to neste filmene.