I den andre filmen i rekken fortsetter kampen mot segregeringstyranniet. Hovedpersonen, Beatrice Prior, må kjempe mot en herskegal fiende som prøver å slå ned på befolkningen. Dette er et dystert framtidsscenario, servert i grafiske og velpresenterte omgivelser.

Samtidig føles ikke ideen like fersk som i forgjengeren. Dette er et mellomkapittel som i sin helhet føles som nettopp det, en ventetid mellom intro og konklusjon. Men det er noen høydepunkter, og da særlig med en rekke tester hovedpersonen må gjennom, også er det avdukingen av filmens store hemmelighet mot slutten. Så dersom du likte første film med Divergent, ja da vil også denne falle i smak.

Regissør Robert Schwentke tørr også ta noen utradisjonelle ruter i handlingen. Det er ikke sjeldent at hovedpersonenes karakterer tar opp moralske lyter. Eksempelvis i hvordan de takler nøkkelfiender. Dette skaper mer spenn i hovedpersonene.

Til samme tid så er det noen vendepunkter som ikke virker fullførte. Dette inkluderer hvordan karakterer bytter side i krigen, uten at man som seer egentlig får nok innsyn eller bakgrunn i motiv. Her virker det rett og slett som fyllmasse for å videreføre spilletiden.

Jeg savner også Ellie Gouldings toner da sangartisten trådde til med filmmusikk i forgjengeren. Her virker filmmusikken daff og lite givende. Uansett har vi fått et fin sci-fi tittel som åpner opp forventningene til neste film.

Konklusjon

Filmen anbefales og visningen er ved siste etappe, så her er det bare å hive seg til kinosalen før tittelen byttes ut (omtalt ved SF kino).