Alt starter sjette november på kvelden i 1983, ved Hawkins i Indiana. Nærmere bestemt, nasjonallaboratoriumet til energidepartementet. Der går alarmen og en forsker løper i gangene for å komme seg unna. Da han entrer heisen blir han angrepet av et eller annet dyr eller monster. Et annet sted i nærheten er gutten Will på vei hjem fra huset til en venn. Da ser han noe fryktelig som forandrer livet hans totalt til både han, familien og vennene deres. Det viser seg at det lurer en uhyggelig hemmelighet i et av myndighetenes laboratorier. Dette er saker man ikke snakker høyt om, og for å være sikker, gjør myndighetene hva de kan for å kneble alle som ufrivillig eller med viten og vilje involveres i saken...

I mine øyne har Netflix laget mye bra TV-underholdning, men det er ikke før denne serien at de virkelig treffer spikeren på hode når det gjelder å definere noe som jeg virkelig setter pris på. Netflix-serien Stranger Things er nemlig en hyllest til både Steven Speilbergs tidlige filmengasjement i gaten til E.T: i tillegg blir historien spritet opp med noe Stephen King lett kunne skapt. Serien tar også selvsagt plass på 1980-tallet med veldig mange referanser som jeg setter stor pris på både til store filmer og annet jeg husker fra barndommen. Alt er på plass fra 1980-tallet som rullebrettet, klærne capsene og posterne. Heldigvis har ikke serieskaperne gått i fellen for å overlesse 1980-tallseffekter i serien. Det gjør at dette bare fett å følge.

Første episode er meget stemningsskapende. Da settes vi inn i serien på mesterlig vis. Vi får også den herlige stemningsskapende scenen der bevæpnet personell tar seg inn i laboratoriumet og finner noe ubestemmelig som lever på en hel vegg. Scenen gjør at jeg får litt flashback til første gang jeg spilte dataspillet Half-Life på midten av 1990-tallet. Det er noe herlig med den fete mystiske stemningen fra filmer fra 1980-tallet. Da var verden et mye større sted. Man hadde ikke de samme mulighetene som man har i dag og mystikken generelt var større.

I begynnelsen trodde jeg serien viste for mye, men det gjør den ikke. Selv om vi får se noen rare skapninger, vet vi ikke noe om dem og hvor de kommer fra. De bare plutselig dukker opp i små glimt og tar folk, men selv om kroppen av offerne blir livløse, er de kanskje ikke helt død likevel og ser ut til å kunne kommunisere med oss via elektrisitet. En politimann begynner å grave i saken, men jo mer han graver jo mer mystisk blir det. Ingen vil snakke og sannheten er vanskelig å få frem, men nysgjerrigheten driver ham videre. Og samtidig med dette følger vi også en smart guttevennegjeng i typisk ‘The Goonies’-stil, en skoleflink ungdomsskolejente, hennes kjæreste og en mor som har mistet sønnen sin.

Den mystiske stemningen ligger i luften hele veien. I begynnelsen blir det mange spørsmål. Det er et monster på ferde. Hva gjør møtet med dette monsteret med folk? Hvorfor har noen evner til å sende energi gjennom luften? Hvem er denne kortklippede jenta? Vi får heldigvis alle svar etterhvert. Serien er stilsikker skapt som en fet kryssing mellom horror og mystikk. De fleste slike serier av dette slaget har ofte et bra konsept, men så kommer de ikke videre derfra. Denne serien er veldig spennende og interessant hele veien. Den er til og med mer og mer intens etterhvert som man dykker ned i materie. Jeg fascineres virkelig av denne serien på en måte jeg ikke trodde var mulig.

Det ligger mye mellom linjene i denne dramatiske spenningshistorien. Tematisk rører serien i følelser og reaksjoner rundt når barn blir borte. Serien forteller dette både fra barnas perspektiv, hos ungdommene, fra samfunnet ved eksempelvis politiet og selvsagt fra foreldrenes ståsted. Alle takler bortgangen på forskjellig vis. Også rollefigurene er med å utbrodere teamet. Rollene er også kanskje noe av det som fungerte nærmest helt perfekt i serien. Skuespillerne gjør også store rolleprestasjoner som gjør at jeg imponeres og engasjeres av hva de har å by på. Også stor pluss til castingen som virkelig har skrapt sammen både interessante, søte, røffe og sjarmerende skuespillere i rollene.

Konklusjon
Det var slik at de siste fem episodene så jeg uten pauser. Når hver episode var ferdig ble jeg dratt videre på neste. Cliffhangerne, på slutten av hver episode, i kombinasjon med å få mer svar på hva som foregår, er det som virkelig driver meg. De siste episodene er også sykt spennende og man sitter da klistret til skjermen. Og når det hele brått er over, ønsker jeg meg til og med litt mer. Synes også at lengden på denne TV-serien var helt perfekt. 8 episoder av litt i underkant av en time hver er lenge nok når man skal fortelle en slik historie. Dette var en estetisk nytelse og et herlig referanseshow med svært fett musikkspor. Jeg kan ikke ønske meg mer. Kan du vente med å se denne herlige TV-serien?