En mann bruker ‘virtual reality’-hansker for å styre en robot i et lukket rom på romstasjonen Minos i år 2127. Han får roboten til å åpne en spesiell kube. Dette gjør at roboten blir ødelagt og åpner en portal som blant annet demonen Pinhead kommer ut av. Mannen, ved navn Phillip L’Merchant, forhøres av folka på romstasjonen. Underveis får vi hele historien om hvordan kuben ble laget og fremover hva som skjedde med slekten til Merchant…

Etter den forrige filmen som jeg synes var litt svak, viste jeg ikke lenger om hva jeg kunne forvente meg av denne tredje oppfølgeren til Hellraiser. Det var ikke lett å si hvordan filmskaperne skulle ta historien videre. For meg kommer det som en gledelig overraskelse at jeg får servert sci-fi i en Hellraiserfilm. Vi har sett ‘Friday the 13th’ dra sci-fi-kortet med Jason X, så hvorfor skulle ikke Hellraiser kunne gjøre det samme? Dessverre føler jeg at det ble litt mye fyllmatteriale og litt lite sci-fi-momenter.

Vi får historien om hvordan kuben ble laget av den beste leketøysmesteren i Frankrike. En gang på 1700 tallet. En djeveldyrker knytter kuben til en demon og siden har de gått hånd i hånd. Det å hoppe litt frem og tilbake gjør filmen veldig rotete. Manuset er som et makkverk. Det er dog noen spennende øyeblikk rundt kuben, men presentasjonen er mildt sagt jævlig. Men fansen får dog med tilbakeblikkene mer kjøtt på beinet i kubens mytiske opphav.

I Hellraiser er vi etterhvert blitt vandt med mye blod og gørr. Det får man også her, men ikke like mye som i de to første filmene. Ikke føles steningen mørk nok heller. Det er akkurat som om denne filmen ikke når helt inn til deg og hverken klarer å sjokkere, skremme eller underholde nok til å overbevise deg om at denne filmen har livets rett. Denne filmen er også enda dårligere enn den tredje filmen. Jeg hadde faktisk litt problemer med å følge med på filmen da den var veldig kjedelig og uinteressant.

Jeg hadde håpet på at filmskaperne skulle holde oss i rommet, men det trauste og rotete tilbakeblikk gjennomsyrer filmen. Den forrige Hellraiser-filmen var bare dårlig, dette føles mer som tortur å følge. Designet på Pinhead-demonen var bedre i første og andre film enn dette også. Det er litt smårart at man omtrent 10 år etter første film stiller opp med dårligere effekter enn opprinnelsesfilmen.

Nytt av denne filmen er at vi får stifte bekjentskap med en ond hund uten pels og hud, men uten at dette gir noe ekstra skremselselement til filmen. Vanlig farlige hunder er mer en skumle nok uten å bli gjort om til demonhunder. Og hvorfor en hund bli om til en demon, er veldig rart selv i Hellraiseruniverset, og filmen forklarer heller ikke hundens tilstedeværelse. Da fungerer det bedre med de siamesiske tvillingcenobitene, selv om de aldri blir helt en høydare de heller.

Konklusjon
Jeg fikk faktisk litt vondt i hodet av å se på dette mølet. Igjen tar det veldig lang tid, som i tredje film, at filmen pensler seg inn på hovedplottet. Handlingen vi følger i filmen er at bare at en mann forteller om hele historien og kuben og de som lagde den igjennom tiden. Det er dog noen små lysprikker helt mot slutten, men de er dessverre ikke nok til å redde filmen fra å havne på ‘dynga’. Slutten er dog det beste med denne filmen, men det er ikke verdt å vente i 80 minutter for å få den servert. Hellraiser 4 er bare melking og tilfører ingenting viktig til universet.