Trevor kommer ut av sykehuset etter en traumatisk ulykke der han mistet sin kone. Han er i fin form, men noe er endret. Like før ulykken gav Trevor en mystisk kube i present til konen sin. Etter ulykken blir alt forandret. Han har konstant vondt i hodet og begynner å se syner som minner om de forferdeligste mareritt. Men selv om Trevor så sin kone drukne er ikke politiet like overbevist. Særlig ikke når de ikke finner noen lik. Politiet begynner å vri saken over til en mordsak. Trevor kan ikke stole på noen fremover da han ikke vet hva som er sannhet og hva som er drømmer i det han opplever...

Filmen åpner med sitatet: ‘There is no greater sorrow than to recall happiness in times of misery’. Rett etter flasher filmen Hellraiser-kuben som bakgrunn imens filmen viser ‘Opening credits’. Der kjenner jeg at jeg faktisk begynner å glede meg litt til filmen. Det til tross for at jeg omtrent måtte ha et års pause siden forrige film i rekken. Vet at disse oppfølgerne inneholder mye dritt, men føler jeg må komme meg gjennom dem for å se om det er noe gull å finne underveis. Forrige film var heller ikke så dum og den husker jeg at jeg gav en svak treer på terningen.

Selve filmen sparkes igang med at en ung mann og en dame flørter med hverandre i bilen. Det ender i et kyss som blir litt for hett. Konsekvensen blir at mannen mister kontrollen over bilen og kjører av veien og utfor en bro. Bilen havner i vannet der han såvidt overlever imens kjæresten drukner. Like etter våkner han opp på sykehuset. Han begynner å se syner og drømme om at hans hjerne blir åpnet av kirurger og de torturerer selvsagt ham med å stikke inn små spiker i hjernen hans.

Etter åpningscenen roer filmen seg veldig ned. Vi merker at noe ligger å ulmer, og selvsagt aner vi hva det kan være som skjuler seg der ute etter at de andre filmene har pløyd nesten all mark i dette Hellraiser-landskapet. Vi får en litt småuggen stemning fra kontorlandksapet på jobben til Trevor som minner veldig mye om den jeg fikk da jeg spilte ‘Phantasmagoria 2’ på midten av 1990-tallet. Men når tiden på kontoret er over begynner kvinner å plage Trevor. Kvinnene i filmen er svært forføreriske, eller i alle fall ser det veldig slik ut i Trevors ‘fantasyner’. Men han forsøker å holde seg på matta etter at konen er borte. Men noe er galt og kvinner i hans omgangskrets begynner å dø. Men er Trevor den engelen som han gir seg ut for? Det er i alle fall noe som skurrer.

Handlingsmessig er filmen ganske tam. Det er riktignok konturer av en skrekkfilm, men det går langt mellom de scenene som virkelig hever pulsen. Jeg liker ikke helt slike skrekkfilmer som bare lurer både oss og helten. Tenker på at vi ser noe, så er det bare en drøm eller lignende. Jeg liker mer håndfast handling og ikke drømmebruddstykker som vi får her hele veien. Jeg skal innrømme at noen av scenene inneholder litt småkule ting, men det blir for små glimt av eksempelvis cenobitene og annet skummelt til at jeg hopper i taket.

Filmen er lagt opp som et veldig småsøvning etterforskningsdrama med skrekkfilmvri. Hva er det egentlig som har skjedd? Det forsøker både jeg og hovedpersonen å finne ut av. Man skjønner dessverre alt for raskt for dette vil ta veien. Det er riktignok en liten tvist helt på slutten som kanskje er det beste med hele filmen, men det var ikke nok til å redde noe særlig av mitt helhetsinntrykk av filmen. Det var svært lite Hellraiserlinker den første timen, helt mot slutten snur dette og vi kjenner oss mer igjen som besøkende i Hellraiser-universet.

Konklusjoner
I mine øyne er dette litt kjipt at vi såvidt skraper universet i løpet av filmen. Hovedpoenget er dog typisk for en Hellraiser-film, men det hjelper så lite når filmen har et lappeteppemanus som ikke interesserer meg noe særlig. Filmen er heldigvis mye bedre enn selve manuset, men dessverre holder manuset filmen nede så den ikke skinner. Spesialeffektene er overraskende gode til en slik film å være og skaper alt av skrekkfilmøyeblikk i filmen. Vi får blant annet oppleve den typiske cenobiten, Pinhead, som kommer med filmens kuleste replikk som gir et stikk til reality mot slutten av filmen: ‘Welcome to the worst nightmare of all, reality’.