Den vulcanske desertøren, Sybok, med en forbløffende hemmelighet, forsøker å kapre Enterprise for å lete etter en myteomspunnet planet. Kirk og hans mannskap drar ut for å stoppe en gal mann i et eventyr som tar dem med til universets sentrum og til det som kanskje er et møte med Gud. Mens mannskapet er tatt som gisler av vulcaneren, må kapteinen sette sin lit til en usannsynlig allianse for å redde galaksen.

Filmen åpner i Nimbus III i nøytralsonen. Dette er planeten for galaktisk fred. Der får vi en intens og mystisk åpningsscene. Alt starter i et ganske øde og ørkenlignende landskap. En forstyrret mann blir jaget av en mystisk rytter. Den mystiske rytteren er en vulcan og han setter fri mannen fra hans indre plager.

Filmen har mye flott fotoarbeid til tider. Vi får se Kirk klatre i fjell. Men så kommer en svært rar telttur og ødelegger noe av inntrykket i denne sci-fi-filmen. Der blir det nemlig kanon allsang med ‘Ro, ro, ro, din båt’ foran bålet. Selvsagt får de ikke være så lenge på tur i fred, fordi stjerneflåten trenger deres assistanse, og det føler jeg var like greit. Det blir litt å bryne seg på i filmen for mannskapet på Enterprise når skipet langt i fra er i den stand de skulle ønske. Ting blir mer og mer intrikat for Spock og gjengen som denne gangen setter seg i litt av en knipe.

Dette er andre gang jeg ser denne Star Trek-filmen. Første gang var jeg svært lunken til filmen, men denne gangen synes jeg den var litt bedre. Filmen begynner igrunnen ikke så verst til sci-fi-film å være. Det blir også tid for litt humor til tider som vi også fikk i forrige film, bare at i denne filmen føles ikke humoren særlig treffende.

Det blir noe kul sci-fi underveis i filmen. Vi får flere scener med romskip i rommet. Disse er ganske fete og tillegg til Enterprise, har Klingon har også et stilig romskip. Det blir også en scene som ligner på barscenen i Star Wars. Det er nok av action i filmen og jeg merker at denne filmen forsøker seg på noe som kan minne mer om Star Wars til tider enn Star Trek, men så kommer midtdelen og slutten å gir oss de rette øyeblikkene som en Star Trek-skal ha.

Dessverre virker denne filmen noe for lang og det til tross for at den bare har en spilletid på 100 minutter. Det fordi dette mister mye av piffen rundt helvveis. Det blir da for mye snakk og for lite handling. Star Trek har også en del tendenser til å dra ut scener med musikk og sakte kameraføring og med litt zoom inn og ut.

Konklusjon
Jeg husket denne filmen som en del dårligere enn det den er. Det er nemlig en del sci-fi-glede i filmen for nerdene, men andre halvdel er ikke særlig overbevisende. Dette er langt i fra den beste Star Trek-filmen, men heller ikke den dårligste. Slutten er også svært snål, men er forsåvidt noe man lett kan møte på i Star Trek-universet. Mot slutten, går handlingen saktere og saktere og da føles filmen litt seig og traust.

Historien er også rimelig tynn og filmen mangler et skikkelig manus det er noe å skrive hjem om. Skuespillet er også noe stivt og unaturlig, selv fra det faste ensemblet. Inntrykket ble litt delt, men nok inntrykk til at filmen klamrer seg fast i en syltynn treer. Det fordi filmen teknisk sett er mye bedre enn det slette manuset.