Gjengen Sid, Manny og Diego er tilbake for et nytt oppdrag. Denne gangen holder isen på å smelte og oversvømme dalen. Dette er farlig nok i seg selv, og som om ikke det skulle være nok så skjuler det seg noen farlige forhistoriske rovdyr under isen. Det gjør at det ikke er trygt å være i nærheten av vannet. Vi blir med Sids ‘flokk’ ut på reise for å redde gjengen fra den sikre død. Denne gangen vokser flokken med flere medlemmer. Det blir nok av utfordringer på reisen, både innad i flokken og å møte farer på veien...

Igjen begynner istid-filmen med ekkornrotten Scrat på nøttejakt. Han får selvsagt tak i nøtten, men akkurat da han skal til å glede seg over fangsten blir han tatt med ned en sklie til dalen der Sid og vennene hans holder til. Nå som isen er begynt å smelte er dalen forandret til et slags isbadeland med naturlige sklier og en del vann som dyrene kan boltre seg i. Jeg bryr meg dog ikke like mye over historiemessige feil som at istiden som var på vei i første film varte noen hundre tusen år. Det er nemlig ikke filmen der man trekker frem realismen.

Vi opplever mye i denne filmen også. Sid er populær blant dyrebarna. Det vil si at de liker å leke med ham og torturere ham. Alle tror at Manny er den siste mammuten i verden, men det er inntil han møter Ellie. Hun er en herlig forvirret mammut som tror hun er pungrotte. Manny på sin side synes Ellie ikke er helt hans type. Og som Sid sier det: ‘Når man er utrydningstruet bør man ikke være kresen’. Og snart oppstår søt musikk.

Ellie henger også mye sammen med søsknene sine i pungrottene Crash og Eddie som også blir nye deler av flokken. Sabeltanntigeren Diego får også sitt å stri med. Han har nemlig vannskrekk og Sid forsøker å kurere den med å lære ham å svømme. Sid uttaler: ‘Kor enn du drar så får du nye venner’. Her får han noen nye venner, men det er ikke alle nye som vil ham vel. Han blir blant annet hyllet som ildkongen og med det fører at han ufrivillig skal bli ofret.

Det er vanskelig å følge opp en suksess som Istid. Oppfølgeren har flere rollefigurer å spille på, men har den samme enkle historien. Også denne gangen skal Sid, Manny og Diego ut på reise. Denne gangen skal de forsøke å nå en båt som skal redde dem fra flommen. Filmen mangler dog det siste lille ekstra rundt historien. Første film hadde noe simpelt, men likevel magisk over seg. Da var det menneskebabyen som skulle leveres tilbake. Denne filmen vingler mer og har ikke det samme klare tydelige målet. ‘Istid 2’ mangler med andre ord den meningsfulle historien som gjorde at den første filmen trollbandt oss.

Humoren er av samme type som i første film og spøkene kommer okei tett. Det er bare det at spøkene er av litt mer variabel kvalitet. Heldigvis er de fleste såpass greit laget at man minst smiler av poengene. Også denne gangen er det situasjonskomedien som står i fokus. Det blir også skapt mye humor fra rollefigurene. Det blir veldig mange spøker på Sids bekostning også denne gangen. Og det er Sid og Scrat som står for de morsomste poengene i denne filmen. Det er heller ikke alle de nye rollefigurene som glir like godt inn i filmen som blant annet jordrottene Crash og Eddie som ikke tilfører filmen så mye. Da står det bedre til med Ellie som er en viktig brikke for å myke opp Manny.

Konklusjon
Animasjonen og datagrafikken er enda bedre enn i første film. Det er flere detaljer i bildet og ting ser helt upåklagelig ut til en hver tid. Jeg synes også at filmen har bedre fortellerteknikk enn i første omgang, men det hjelper lite når historien ikke er stort å skryte av. Humoren er det dog ingenting å si på det blir mye moro hele veien. Nok en gang er er det Dagfinn Lyngbø som redder den norske versjonen av filmen. Han er fremdeles morsom og tilfører en ekstra dimensjon til rollefiguren på det artigste vis. Filmen faller også for det gamle Disneytrikset med å fylle noe tid med minst et sangnummer. Selve sluttpoenget er også bra moro. Alt dette gjør at denne filmen klarer å fylle noe av tomrommet fra første film, selv om den aldri blir like magisk.