Istid 5 begynner selvsagt tradisjon tro med Scrat. Denne gangen finner han en UFO og kommer seg uheldigvis ut i rommet. Der ‘føkker’ han opp vår galakse. Det hele ender med at en stor asteroide er på full fart mot jorden. Dette merker jo våre Istid-venner, som feirer Manny og Ellies bryllupsdag. Det går også mot bryllup for deres felles barn, Fersken, og hennes utkårede. Men først må de redde jorden fra den sikre utsletting av det meste av livet. Denne gangen får vi også stifte bekjentskap med Buck igjen, fra film nummer 3. Han blir en sentral del i å redde verden.

Istid begynte fantastisk i første film og har siden det levert mer eller mindre sjarmfulle og gøyale filmer. Men alle oppfølgerfilmene har manglet litt for å virkelig glimre. Denne filmen er ingen unntak fra den regelen, men klarer å skape en grei komisk atmosfære som gjør at familiene nok blir passe fornøyd og sikrer inntjening for filmselskapene bak filmen. Men for meg blir det mer og mer klart at filmskaperne begynner å gå tom for scenarioer, og det vitner denne filmen en del om.

Det beste med denne femte filmen i Istid-franchisen er humoren. Digger at filmen er spekket med humorpoenger hele veien. Jeg etterlyste at Sid ikke fikk nok skjermtid i forrige film, og nå er han tilbake. Nesten alle hans kommentarer er episke og herlige poenger som jeg ler godt av, og særlig i Dagfinn Lyngbøs skikkelse. Det samme kan sies om Sids selkning Besta som også skyter mye humoristiske poenger fra hofta hele veien. Begge disse rollefigurene er like hjernedød og skaper en komisk affære for hele filmen. De andre rollefigurene skaper også litt liv å røre. Det er herlig å ha Buck tilbake, som blir dubbet av den livlige Åsleik Engmark i den norske dubben.

Det skjer også litt i denne filmen, men det er også mye oppgulp. Det virker også til at filmen også følger oppskriften litt for slavisk for hvordan filmen skal bygges opp og inneholde. Det gjør at det blir få eller ingen overraskelser i filmen. Film for film har det også vært nye medlemmer som møter kjærligheten, og denne gangen er endelig tiden kommet til Sid, hvor usannsynlig det virker, så faller en foxy dame for ham og gjør livet hans komplett. Men bortsett fra dette er det ikke så mye å skrive om det som skjer underveis.

Historien i filmen nesten helt fraværende og det helt klart dårligste og tynneste jeg har sett i en animasjonsfilm på skikkelig lenge. Det har aldri vært noe poeng at ting skal virke sannsynlig, men dette er bare sprøyt fra ende til annen med en komet som skal stanses. Denne biffen klarte Bruce Willis å fikse lett i ‘Armageddon’ fra 1998, men hvordan våre venner skal klare alt med teknologi fra Istiden, er syltynn logikk som bare barna kjøper.

Konklusjon
Handlingen og historien er svært lite gjennomarbeidet og fungerer såvidt som ramme for filmen. Hvis jeg bare skulle vurdert ut i fra dette alene, hadde dette fått stryk minus. Men heldigvis redder all humoren filmen fra den reneste katastrofen. Jeg ler og humrer litt gjennom hele filmen og det gjør at jeg føler filmen lykkes nok til å klamre seg opp på en firer for en grei animasjonskomedie, som Istid skal være. Det begynner også å gå inflasjon i rollefigurene, og det er ikke alle som føles like vellykkede som de to pungrottene Crash og Eddie. Men alt i alt, blir dette en grei og godkjent animasjonskomedie.