Året er 1997. Jarle Klepp er blitt literaturstudent og skriver hovedoppgave om den proustske onomastikken. Han lever som plommen i egget i Bergen. Det vil si inntil en dag da alt blir snudd på hodet. Han får et brev i postkassen og blir bedt om å ta en farskapstest. Den beviser at han er blitt pappa til Anette Hansens datter på sju år. Dette snur opp ned på Jarles liv. Plutselig er datteren hans på vei til Bergen for å treffe ham. Og atpå til blir han også dumpet av kjæresten sin. Kan det bli verre? Her blir vi med Jarle Klepp i hans nye liv...

Filmen begynner med en liten oppsummering fra forrige film. Det var en vill fest. Jarle har lagt med en ungdomskoleelev og husker ingenting. Han lurer på om han har brukt kondom. Deretter går det 7 år og ni måneder. Når vi treffer Jarle igjen har det nok en gang vært fest. Vi blir med dagen derpå da Jarle våkner opp under bordet og finner frem til kjæresten sin for å vekke henne med et kyss. Jarle bor i en studentleilighet og studerer.

Dette er fortsettelsen til suksessfilmen ‘Mannen som elsket Yngve’ som var en svært solid ungdomsfilm. Jeg må si at dette var et kjærkomment gjensyn med Jarle Klepp. Denne filmen er jo også litt forskjellig fra ‘Mannen som elsket Yngve’. Her er ting litt mer nedpå og det er ikke like mye ungdommelig energi som i den første filmen. I mens film nummer en var et gjennomført dykk tilbake i tid, får man ikke helt den samme følelsen av å befinne seg på slutten av 1990-tallet. Det blir ikke nok tidsreferanser annet enn Dianas begravelse. Dette handler om det å bli voksen og ta ansvar.

Skuespillet er ganske stødig. I hovedrollen finner vi igjen Rolf Kristian Larsen og han leverer varene. Denne gangen får han også nok å bryne seg på når han skal traktere en eldre versjon av Jarle Klepp. Det er også mange gode roller rundt ham. Først av alt vil jeg trekke frem Amina Eleonora Bergrem som spiller datteren til Jarle. Hun spiller og er veldig naturlig forran kameraet. Denne rollen er helt vesentlig for å få filmen til å fungere. Bergrem viser seg altså som en god barneskuespiller. I andre roller treffer vi andre kjente navn som Ingrid Bolsø Berdal, Pål Sverre Valheim Hagen og Henriette Steenstrup.

Det er mange friske elementer i filmen. Det er mye humoristiske situasjoner som oppstår ut av at Jarle som har samvær sammen med  sin nye far. Det er ikke lett å være liten og forholde seg til en totalt ukjent, men vi får også se at denne nye erfaringen går to veier. Jarle er ikke vant til å omgåes folk som ikke er på hans egen alder. Han er med andre ord en keitet far som blir kastet inn i sin nye påtvungne rolle. Manusforfatter Tore Renberg viser at han fremdeles kan skrive inn mye humor som gir filmen etterlengtet krydder. Det er også fett for en bergenser å oppleve handlingen som foregår i flotte lille Bergen.

Regien er igjen med Stian Kristiansen og han viser at han kan lage film denne gangen også. Dette er fint håndverk. Hele filmen føles veldig underholdende å se selv om det mangler det siste lille ekstra som den første filmen gav oss. Dette gir oss et seriøst drama uten å føles så tungt. Fotoet er flott gjort og alt virker helt upåklagelig reint utseendemessig. Men denne filmen har dog en tynnere historie jobbe med og det merkes litt på resultatet.

Konklusjon: ‘Jeg reiser alene’ er en fin og lun film som viser seg å ikke ha svake stunder. Filmen underholder fra første stund og man angrer aldri på at man satt seg ned med dette. Innimellom føler man at filmens karakterer noe for intellektuell tilgjort, men ikke nok til at det går ut over kvaliteten i filmen. Jeg må si at jeg likte filmens moral og den gir deg en grei historie. Det er fint å følge Jarle videre i livet også etter hans ungdomstilværelse. Skuespillet er også noe som virkelig bærer denne filmen og gjør at dette aldri blir en vond opplevelse å følge.