Forfatteren Sara vil helst forstyrres. Hun har trukket seg tilbake til eksmannens arkitekttegnede designerhjem. Hun mistet sitt eneste barn og de ble skilsmissen et faktum. Nå har hun fått tilbake lysten til å møte andre mennesker og leve livet. Den siste romanen hennes selger svært godt og ting begynner å gå bra. Hun leier ut et rom i kjelleren til en jugoslavisk flyktning. Han er musiker og trekker musikanter inn i hjemmet for øving. En dag får hun også besøk av sin eksmann Peter som får bo hos henne fordi han trenger å snakke med henne. Det ligger uoppklarte konflikter i luften...

Filmen begynner på svært uvanlig vis med at hovedpersonen blir lært opp i magedans til noe som kan minne om sigøynermusikk. Like etter drar hun hjem til sitt fasjonable designerhjem og slapper litt av. Hun setter på TV-en og der er hun gjest i et Talkshow. Skavlan presenterer henne som forfatteren Sara Abrahamson. Hun er svensk og har nettopp kommet ut med ny bok. Skavlan forsøker å trekke paralleller til Saras eget liv. Han utdyper at også hovedpersonen i boken også mistet sitt eneste barn. Sara har sin egen tolkning om at boken handler om den konflikten mellom vårt behov, orden og lengsel etter at noe skal skje. Skavlan setter henne fast og spør om det måtte en tragedie til for å forløse det kunstneriske verket i boken.

Måten man gjennom begynnelsen får presentert tragedien til Sara på er litt småinteressant. Det er noe mellom eksmannen til Sara og henne som man ikke helt får tak på i starten her, men man dveler liksom ikke nok ved det. Han kommer også på besøk til henne og da må det være skjedd noe i hans liv. Det er i hvert fall slik man tolker det i starten av filmen. Det er også mye føleri her og svært lange konversasjoner som ikke kjennes så naturlige som man skulle kunne elske. Det blir mange blikk ut i luften og man kjenner på følelsen av dette egentlig sikkert mer kunne vært et glimrende teaterstykke. Som film føles dette imidlertid litt for innadvendt og småkjedelig.

Omgivelsene er veldig kaldslige i designerhjemmet og generelt i filmen er det en veldig trykket stemning. Det smitter også over på den som ser på og filmen føles litt tung å følge. Temaet er jo også svært alvorlig, men man kunne servert det på en lettere måte med eksempelvis litt humor i ny og ne. Ikke er det noe særlig musikk å snakke om i filmen heller som ihvertfall tittelen forsøker å love deg. Fotoet er dog ganske solid levert og det redder filmen litt sammen med skuespillerprestasjonene til Lena Endre som bærer mye av filmen. Likevel synes jeg nok at denne filmen ikke er særlig frisk og at Unni Straumes regi kunne vært så mye mer spenstig.

Manuset og historien er alt for treg og kjedelig. Det er vel det som er den største 'drepen' med denne filmen. For å få maks ut av dette dette hadde det krevd utrolig mye mer av regissøren, klipperen og scenografen. Om man skulle forbedret manuset så kunne jeg tenkt meg noe alla 'Interview' 2007 (Igjeninnspilling av Theo van Goghs film fra 2003). Jeg tenker slikt at man ikke avslører alt i løpet av de første minuttene og sitter igjen med litt krutt utover i filmen. Det man får her er alt for stillestående og regissøren lar oss ikke få lov å tolke noe og åpenbarer alt for mye av handlingen. Man føler at man ikke er med på det som skjer her og bare sitter å lurer på om det virkelig ikke er mer med denne filmen enn det lille man opplever. Det er heller ikke noe dybde i filmen.

For å oppsummere blir dette et forsøk på en kunstnerisk film som aldri makter å skape det mesterlige. Dessverre blir dette nesten helt katastrofe. Det er sjelden man ser norsk film som treffer dårligere enn dette, særlig i nyere tid. ‘Musikk for bryllup og begravelser’ er nærme en kalkun, men innehar litt kvaliteter som gjør at den berger seg inn på en solid toer på terningen. For folk flest er ikke dette noe man trenger å bruke tid på. Jo lenger ut i filmen, jo sikrere blir man at dette ikke er noe man kommer til å bruke mer tid på noen gang. Man blir mildt sagt oppgitt på filmens vegne en rekke ganger og dette føltes nesten latterlig kjedelig. Fra midten og utover er det en prøvelse å se filmen, da man føler at man man bare smører malingen med tynnere og tynnere strøk utover.