Alt starter med et billøp i USA. Nick O’Bannon er der sammen med vennene sine og får plutselig en dagdrøm om en ulykke som han får på følelsen skal skje. Og selvsagt skjer kjempeulykken og han redder en del venner og noen andre rundt dem fra den sikre død. Noen gav Nick en andre sjanse og den akter han å ta vare på...

Dette er den fjerde filmen med helt samme konsept. Det er den samme oppskriften på alle de typiske ulykkene. Du sitter bare å venter på at alt skal gå galt. Det er også selvsagt noen lureulykker, før døden ‘endelig’ inntreffer. Jeg må innrømme at dette begynner å bli veldig tynnslitt. Det er bare staheten og tvangsnevrosen som driver meg til å se alle filmene.

Skuespillet er ganske dårlig over hele linjen, selv om det ikke gjør så mye i en skrekkfilm av dette kaliberet. Det blir også en del litt for typiske rollefigurer som rasisten som ikke skjønner at han har blitt reddet fra døden og legger skylden på den fargede sikkerhetsvakten at hans kone er død. Som vanlig forsøker også ungdommene å la være å bli offer for at døden henter dem igjen.

Denne filmen klarer aldri helt å engasjere meg. Til det er filmen både for grunn, dum og kjedelig. Jeg forventer litt kreativitet og når jeg ikke får det, så er dette ikke noe å rope hurra for. Selv ikke ungdommer som viser naken hud får meg til å synes noe om filmen. Den har dog litt minimumskvalitet i bunn som gjør at den ikke klapper helt sammen.

Ulykkene består i tillegg til bilulykken på racerbilløpet av ting som en stein som spretter fra gressklipperen, en gassflaske som skyter fart, en mann som blir slept etter sin egen bil og blir antent, en som sitter fast i pumpen i bunn av badebassenget og en som nesten blir vasket i hjel i en bilvask og mye, mye mer. Vi får se at hovedpersonen forutser flere ulykker som han selv er en del av. Det gjør at han blir en hard nøtt for døden som vil komme å hente ham.

Konklusjon
Dette er omtrent som forventet. Det er dog ikke mye juice igjen i pressen. Filmen er best om det er den første filmen du ser i serien. I bunn og grunn er alle disse filmene svært like i formel og oppbygning. Det er bare ulykkene som er litt forskjellig. Det betyr at du like godt kan se den første filmen om igjen istedet for denne. Når det er gått en stund tenker jeg at det skal bli vanskelig for meg å skille filmene fra hverandre da alle er så like. De har dog noen forskjellige og spektakulære åpningsscener, resten er som en mer eller mindre uatskillelig grøt å regne.