Michele og Romy har alltid vært bestevenner. De hang sammen som erteris på skolen og holdt seg ikke sammen med noen andre. De var hverken i gruppe A, med de kule, eller B gruppen, med dramafolka, eller C-gruppen med alle nerdene. Nå skal det være 10 års reunion siden klassen gikk ut av High School. De har forandret seg siden. Michele hadde skjev rygg på High School og Romy var overvektig.

10 år etter har ikke så mye endret seg, annet enn de har blitt blondere og trener mer. Michele og Romy bor nå med hverandre i Los Angeles og de er single. Den ene er arbeidsløs og den andre er en betjening bak en skranke. De har veldig lyst til å gå på reunionfesten, men vil helst imponere de andre, så derfor forsøker de å få bedre jobber og kjærester de kan skryte av innen to uker. Men da det var vanskeligere enn først antatt så de blir enige om å late som de er suksessfulle forretningskvinner på reunionsfesten. Men rett før festen blir de uvenner.

Jeg husker godt at jeg så denne filmen i et bursdagsbesøk av en venninne av meg på slutten av 1990-tallet. Filmen heter ‘Blond og blondere’ på norsk som oppsummerer veldig godt hva filmen handler om. Og ganske passende åpner filmen med en scene der blonde Michele og Romy White ser på ‘Pretty Woman’ for trettisjette gang, og Michele blir aldri lei å le og gjøre narr av den. Michele blir veldig glad når Viv (Julia Roberts) endelig får lov å shoppe i butikken.

Hollywood har nærmest alltid likt å gjøre narr av blonde og det blir også gjort her. Michele og Romy er både blonde og dumme. De tenker alltid før de snakker og deres ideer om å fremstå som forretningskvinner er grei nok den, men de glemte å tenke på hva de driver med av forretninger. Så de finner ut at de skal si at de fant opp ‘Post it’, men tenker ikke at dette er lett å avsløre. Men det å late som de er bedre enn det de er, finner de raskt ut at de ikke kan fortsette med. Og der kommer også den lette og ‘fine’ budskapet til filmen også. Vi får se at det å være slem og snakke dritt om andre som skolens drømmedame, ikke alltid lønner seg.

Filmen føles utrolig 1990-talls på veldig mange vis. Dette er omtrent som en nostalgisk trip tilbake i tid. Det er alt fra klærne, klapptelefonen til musikken. I musikken får du alt fra populære dance hits til andre typiske og populære popsanger. Det er alt fra ‘La Bouche - Be My Lover’, ‘N-Trance - Staying Alive Remix’ og til ‘Just a Girl’, sunget av Gwen Stefani, som filmen åpner med, i tillegg til en god del andre sanger du trodde du hadde glemt.

Vi får vi mange av de typiske stereotypiene i alle rollefigurene i filmen, men filmen fungerer bedre enn fryktet på forhånd. I mine øyne har filmen også litt energi og passe greie humorpoenger til at jeg smiler og litt av det som skjer. Filmen klarer også balansen mellom å ‘le med’ mer enn å ‘le av’ de blonde rollefigurene. Det blir også noen friske partier der drømmetanker vises i filmen, slik at vi tror at alt kommer til å gå helt supert, men selvsagt gjør det ikke helt det.

Konklusjon
Historien i filmen er jo syltynn, men Lisa Kudrow og Mira Sorvino er kule anker i filmen, selv om dette er langt i fra Friends-kvalitet på Kudrow og Mighty Aphrodite-kvalitget på Sorvino. Med andre ord er dette langt i fra en toppkomedie, men filmen gir meg en del moro underveis. Det gjør at jeg ruller en finfin treer på terningen for en typisk men okei underholdende og litt 'jentete' komedie. Dette forsøker nok å være en slags versjon av Dum og dummere, men bare i kvinnelig versjon. Men den klarer ikke helt å fylle de skoene. Filmen har dog et okei budskap og det hele er veldig feelgood i store deler av filmen. Det gjør dette til en fjærlett affære som fungerer fint som underholdning en tanketom kveld.