Filmen tar opp flere temaer som fortsatt er relevante i dag: det å føle seg utenfor i ungdomsårene, frykten for å ha mislyktes i voksenlivet og jakten på identitet og anerkjennelse. Dette gir historien et overraskende solid emosjonelt fundament under all humoren.

Samtidig er ikke filmen uten svakheter. Den bruker litt for lang tid på å finne sin egen rytme og komme frem til det den egentlig ønsker å være. Det er synd, for tematikken er sterk, og det ligger et tydelig potensial her til å være både skarpere og morsommere gjennom hele spilletiden. Til tider balanserer hovedkarakterene også farlig nær karikaturer, noe som gjør at humoren ikke alltid treffer like godt.

Når filmen først løsner, riktignok litt sent, blir opplevelsen imidlertid både forløsende og tilfredsstillende. Historien finner fotfestet sitt, og budskapet om selvtillit og selvaksept kommer tydeligere frem.

Alt i alt er Blond og blondere en helt ålreit film. Samtidig må det erkjennes at den er et produkt av sin tid, noe som gjør at pacing og fortellerstil ikke nødvendigvis treffer like godt hos et moderne publikum. Likevel er den sjarmerende nok til at jeg uten tvil kommer til å løse inn billett når oppfølgeren en gang dukker opp.