Vi befinner oss i 1944 og den andre verdenskrigen raser på kloden. Det nærmere seg D-dagen og det amerikanske forsvaret forsøker å klekke ut en utspekulert og vanvittig plan. De tenker å drepe en haug med nazioffiserer som har tilholdssted på et fransk slott. Major Reisman får ansvar for å koordinere dette nærmest selvmordserklærte oppdraget. Da ingen melder seg frivillig til et slikt oppdrag, må majoren finne menn i det militære fengselet. Der skraper han sammen en gjeng med voldsomme forbrytere. De inkluderer en sexforbryter, en psykopat, en tilbakestående drapsmann og ni andre farlige menn. Belønningen for dem er å få friheten istedet for galgen om de skulle overleve...

Filmen er basert på en romanen ‘The Dirty Dozen’ av E.M. Nathason fra 1965. Det er en hårfin balanse for å gi fangene motivasjon og trening til å kunne gjennomføre oppdraget. Først skal alle forbryterne gjennom et hardt treningsprogram. Der lærer de å jobbe sammen og sakte men sikkert går de fra å være lite interessert til å ligne mer og mer på dyktige soldater og menn som er kapabel til å gjennomføre denne voldsomme planen. Det hele går ut på å forkle seg som tyskere og så infiltrere det høyt bevoktede slottet for så å drepe alle tyskerne som er der.

Dette er en skikkelig mannsdominert film på flere plan. Den omhandler testoseronfulle mannfolk og filmen portretterer en tid der menn styrte skuta alene og kvinnen styrte hjemmet. Dette ser du noen ganger i filmen som da noen unge kvinner blir brakt inn for at soldatene skal ha seg en fest før oppdraget. Dette står i sterk kontrast til hvordan bildet er i dag, men filmen klarer å balansere seg, så du godtar det du får. Du får også litt av et skuespillerensemble i filmen. Her finner du blant annet store navn som Charles Bronson, Donald Sutherland, Telly Savalas og Ernest Borgnine. Alle spiller sine roller til det fulle og er troverdige typer med en kriminell ballast.

Filmen er godt over to timer lang, men føles ikke så lang å se da vi hele veien får servert en del humor mellom slagene. Vi får se reisen til de tolv mennene fra fanger til å bli patente soldater med et viktig militært oppdrag. Dette kan tidvis minne litt om en blanding mellom filmer som ‘Ørneredet’ med Clint Eastwood til ‘The Great Escape’ med Steve McQueen. Filmens hovedoppdrag er jo svært dristig og farlig og det er ikke slik at alle overlever. Det gjør at du lettere fordøyer filmen og skjønner litt av alvoret i det hele, selv om filmen er alt annet enn dyster. Vi får se at oppdraget ikke går helt som planlagt.

Regien er ved Robert Aldrich. Han står bak andre filmer som ‘What Ever Happened to Baby Jane?’ og ‘Hush...Hush, Sweet Charlotte’. Aldrich har laget en veldig minneverdig krigsfilm som skiller seg litt ut med ‘12 fortapte menn’. Du får ikke se de typiske heltene eller fienden som onde skapninger. Vi får også se mot slutten at krig er kjipt og koster liv. Tittelen ‘The Dirty Dozen’ har en dobbeltbetydning med at gruppen blir fysisk skitne, men også at oppdraget de skal gjøre er ganske skittent i seg selv med masse mord av de sivile i god blanding med fienden. Selve oppdraget er fremstilt som noe som må dysses ned og er godt inn i det landskapet som i dag hadde medført straff for krigsforbrytelser.

Filmen er ganske underholdende hele veien, men likte nok filmen best i de to første delene. Likevel er oppdraget mot slutten også passe minneverdig. Da får vi oppleve litt spenning, selv om vi dog vet noenlunde hvordan dette vil ende. Også pluss i boken for at fienden snakker tysk. Vi får se gjennom filmen at filmskaperne forsøker å gi oss et mer ekte bilde av den brutale virkeligheten i andre verdenskrig. Jeg tenker på at det ikke bare var tyskerne som spilte skittent når de skulle forsøke å vinne krigen, men også de allierte som til vanlig blir sett på som de gode heltene.

Konklusjon
Alt i alt er dette en meget solid film for sin tid. Filmen underholder godt også den dag i dag. Du får en film med godt driv, kvikke replikker, solide skuespillerprestasjoner, en fengende atmosfære og godt kameratskap. Dette bante veien for en hel del mer realistiske krigsfilmer. Det er ikke effektene som står i fokus i filmen, men heller å formidle en god historie og skape klassiske scener ut av filmens mange rollefigurer. Det beste med filmen er den lekene og lette stemningen når fangene skal trenes som soldater.