Byråkratsjefen, Kanji Watanabe, lever på en måte der han bare slår i hjel tiden. Han tar aldri ferie og hans kolleger snakker om han bak hans rygg. Han har aldri forstått det å leve og har ingen livsvilje eller entusiasme igjen i livet sitt. Kanskje er det rådhusets meningsløse og innviklede system som har fått ham til å visne midt i all travelheten. Han har det svært travelt, men gjør bare jobben sin såvidt godt nok til å beholde sin stilling. En dag skjer imidlertid det utenkelige. Han tar seg fri for å gå til legen, fordi han har vondt i magen. Men så får han en oppvekker som han ikke kan ignorere. Han får påvist kreft og har bare måneder igjen å leve. Han bestemmer seg derfor å leve den siste tiden til det fulle og konsentrere seg om det som betyr noe for ham...

Selve filmen begynner med den spesielle åpningen med at vi får sett et røntgenbilde av magesekken på fortellingens hovedperson. En stemme forteller at pasienten har symptomer på kreft, men at pasienten ikke vet det ennå. I neste scene ser vi avdelingssjefen i sosialetaten som sitter å går igjennom saker på sitt kontor. I skrankene sitter menn og tar imot klager, problemer, ønsker og ideer. En skrankemann med briller kommer inn med en klage over ansamling av kloakkvann i Kuroe-bydelen. Han blir av byråsjefen bedt om å gå til teknisk etat. Og først da blir vi fortalt at denne byråsjefen er filmens hovedperson. Vi har da fått en meget snedig innledning på filmen å høyst uvanlig vis.

Dette er på mange måter litt typisk regissøren, Akira Kurosawa, å komme med en intro som pirrer nysgjerrigheten. Jeg tenker på dette å skulle komme med en intro til filmen der man gradvis blir satt inn i hva som egentlig foregår. Måten Kurosawa gjennomfører det på, gjør at jeg sitter å gjetter på hva filmen vil handle om. Samtidig også hvilke karakterer og folk som er viktige for filmen. Her blir vi oppmerksom på at en person mulig har kreft og så blir vi med på stedet der han jobber. Og først tre minutter inn i filmen vises hovedpersonen, og det faktisk uten navn også. Vi får også fortalt at det å fortelle om ham da bare vil kjede oss. Det er mange spørsmål som da kommer opp. Hva er det med denne mannen? Og hvorfor er han hovedperson i filmen?

Filmen tar opp mange teamer i en velfungerende blanding. Ikuru forteller oss om livet og samfunnet. Vi mennesker bør sette pris på det å leve, men det er ikke alle mennesker som gjør det. Og hvordan skal vi te oss på jobben? Mange kjenner vel berepet ‘kommunearbeidere’. Her får du se at dette begrepet også lar seg gjeldende i Japan. Filmen stiller spørsmålstegn med byråkratiet og dets funksjon. Her får du vist at papirmøllen ikke alltid er til det beste for folket og svært inneffektivt når ikke de ansatte gjør jobben sin og beholder den uansett hva de gjør. Og det trøtte uengaserte byråkratiet er et bilde på livet til hovedpersonen. Han fører på en måte livet sitt på samme måte som han har innstilling til jobben sin. Men så får vi se hva som skjer når han får en beskjed som ingen egentlig vil like å ta i mot. Her får vi skildret angsten rundt det å skulle finne ut at du er alvorlig syk. Hvordan skal man si fra til en pasient som er dødssyk? Og hvordan reagerer så en pasient på en slik beskjed. Vi mennesker har en dårlig psyke som takler dårlig slike alvorlige nyheter. Vår mann tar det først veldig tungt, men så tenker han plutselig å snu det og blomstrer faktisk opp igjen i livet sitt av sitt dødsbudskap. Det skulle du ikke trodd av en mann som ham.

Dette er et særdeles godt drama om livet. Det vi opplever er på en måte veldig tidløst og kunne like gjerne skjedd i dagens samfunn. Igjen får vi rike skildringer av hvordan hovedpersonen har det. På mange måter får vi se det naturlige handlingsmønster rundt et slikt dødsbudskap. Først tenker pasienten det aller verste og det i seg selv gjør jo det hele bare enda verre. Personen lukker seg inne før han kommer over i fasen av akseptlese. Og det er da han begynner å ta fatt på det vanlige livet igjen og gjør det beste ut av livet han har igjen. Det er fint å få en slik film som dette som får deg til å tenke igjennom livet ditt og forholdet til døden som kan komme snikende og vil ramme oss alle. Dette er en film som alle kan ta lærdom av.

Her får du se at det å leve er viktig og at livet ikke bare bør være rutiner og å slå i hjel tid. Vi møter en mann som aldri har levd livet slik han drømte om. Mange har kanskje ugjorte ting i livet sitt, men det er lett å sette seg fast i livets trøtte hverdag. Noen kommer seg aldri ut av hverdagen, og hovedpersonen var en slik en. Her får du mye livsvisdom som at mennesket er overfladisk og ser først sitt sanne skjønnhet når det skal til å dø. De fleste i Japan på tiden filmen omhandler, rekker ikke å fatte hva livet er før de er døde. Det er aldri for sent å begynne å sette pris på livet. Det er ikke alltid ting man bare gjør for egen vinning som betyr noe i livet. Det at man også kan ta i et tak for fellesskapet betyr også mye for å få andre liv til å blomstre. Her får vi se hvordan en nesten usynlig mann virkelig begynner å bety noe.

Akira Kurosawa er regissøren bak denne filmen. Han er nok det de fleste vil omtale som japans mest ikoniske regissør og også blant de aller ypperste av regissørene i filmhistorien ellers i verden. Dette er den tredje filmen jeg ser av Kurosawa og igjen leverer han helt ypperlig filmhåndverk. Her får vi bokstavelig talt en smak av livet. Gjennom tøffe og kreative kameravinkler og ypperlig variert foto får vi presentert en stilig filmpresentasjon. Kurosawa viser seg også med denne filmen som en ambisiøs filmskaper som kan lage film innenfor en rekke filmsjangre. Denne gangen lager han et gnistrende og varmt drama som jeg tror de fleste vil sette pris på. Her får vi komme tett inn på mennesket og opplever både gleder og sorger.

Kurosawa klarer igjen å skildre mesterlig hvordan vi mennesker reagerer på livet. En scene der hovedpersonen synger en sang om livet er noe som er svært følelsesladet og fremkaller en tåre i øyekroken mens jeg ser på filmen. Denne scenen er i sterk grad med å prege filmen og oppsummerer på en måte hele handlingen i et kort glimt. Det er slike øyeblikk som dette som gjør at jeg elsker filmmediumet. Skuespillet er også helt i særklasse. Takashi Shimura bærer hovedrollen på magisk vis, nesten som om han skulle opplevd dette selv på kroppen. Han har en tilstedeværelse som det er få skuespillere som klarer å kopiere etter ham.

Filmen fengsler meg fra første stund. Jeg blir med på transformasjonen til den så i utgangspunktet så tragiske rollefiguren gjennomgår. Det er slike karakterutviklinger gode filmer er ment til å inneholde. Vi blir med på en reise gjennom livets siste fase og hva som gjør livet mening. Det er kult å se en stor filmskapers verker på denne måten film for film. Kurosawa er en filmskaper jeg raskt klarte å omfavne og han går også inn blant mine favoritter. Det er noe eget over eldre filmskapere som fremdeles har gjennomslagskraft i det de laget på 1950-tallet. Denne filmen er svært anvendelig i dag også og evig aktuell. Det er vanskelig å skulle lage en slik klassiker som dette i eksotiske østen og samtidig få så bred appell på filmen som det denne filmen har.

Konklusjon
Om du ikke har sett Akira Kurosawas verker er dette noe du kan se frem mot. Han har laget veldig mange ypperlige filmer som virkelig er noe du bør få med deg om du setter pris på god film. For mange kan nok denne filmen virke litt avskrekkende, fordi den både er laget uten farger og fordi den har en spilletid på opp mot to og en halv time, men filmen er en usedvanlig god japansk film. Det er også herlig forfriskende å få impulser fra andre kulturer enn den Hollywood tilbyr oss. Filmen tar også en uventet vei halvveis som jeg ikke skal avsløre. Uansett er dette en super film som gir deg mye til ettertanke på en fantastisk måte.