( + )

Romskipet Avalon er på vei med 5000 passasjerer til en planet som skal brukes koloni for dem. Ombord på romskipet som ikke skal kunne feile går noe galt i teknikken. Det fører til at Jim (Chris Pratt) våkner opp 90 år for tidlig, uten muligheter til å gå tilbake i dvale. På romskipet befinner han seg i en enslig tilværelse uten samtalepartnere utenom robotbartenderen Arthur. Etter hvert sliter Jim mer og mer og han blir forelsket i en av de som ligger i dvale. Etter mye om og men vekker ham Aurora (Jennifer Lawrence), men ting går ikke helt som Jim hadde tenkt, og samtidig befinner romskipet seg i alvorlig trøbbel...

Med de varierende kritikkene på ‘Passangers’ hadde jeg ikke store forventninger til filmen, men jeg må si jeg ble veldig positivt overrasket. Filmens manus er ikke allverdens, men tidvis er dette en nedtonet og realistisk affære om du ser bort i fra noe i enden på visen der ting draes litt langt. Jeg liker også hovedtanken om at mennesket skal kolonisere verdensrommet med de problemstillinger som det kan føre med seg. Selv om filmen bare skraper overflaten av det som skjer på veien til kolonien.

Filmen griper fatt i meg fra første stund. Jeg digger humoren som hele veien får meg til å le og smile. Humoren blir et krydder sammen med enkelte spenningsmomenter. I begynnelsen vet du ikke helt hvor dette tar veien, men jeg skal innrømme at enkelte tvister så jeg komme. Filmen er noe lang og om du ikke er vant til sci-fi-film er dette ikke noe du bør begi deg ut på.

Det svært positive med filmen er dens visuelle uttrykk som er svært solid. Dette minnet meg faktisk litt om Duncan Jones-regisserte ‘Moon’ fra 2009, bare at dette var litt dårligere på mystikken og ellers plottet, men jeg liker mye av det jeg fikk i ‘Passengers’. Du får til og med en bar og bartender som så ut som en oppdatert kopi av den jeg fikk i Stanley Kubricks ‘Ondskapens Hotell’. Dette synes jeg var en veldig kul referanse som løfter filmen for filmnerder.

Man kan diskutere handlingen i det vide og det brede, men det du får er et noe nedtonet drama med gode skuespillerprestasjoner. Jeg skulle nok ønske at manuset hadde hatt flere tvister og kanskje litt mer mystikk, men jeg er godt fornøyd med filmen ut i fra utgangspunktet i manuset. Men likevel er filmen noe enkel i historien og fokuserer med på etiske valg mer enn å utnytte konspetet til det fulle.

Chris Pratt og Jennifer Lawrence har fin kjemi seg i mellom, selv om kjærlighetsforholdet mellom rollefigurene ikke fremstår som det heiteste i filmen. Lawrence har vist seg før som en utmerket skuespiller og Pratt har en solid sjarme i ‘Guradians of the Galaxy’, men jeg likte ham faktisk veldig godt i denne rollen. Han fremstår som både sympatisk og menneskelig, selv om rollefiguren handler litt egosentrisk i et svakt øyeblikk.

Filmskaper Morten Tyldym har vært norsk films 'wonder boy' siden gjennombruddet med ‘Buddy’ i 2003. Han har i tillegg til den nevnte gjennombruddsfilm regissert vellykkede filmer som ‘Falne engler’, ‘Hodejegerne’ og Oscarnominerte ‘The Imitation Game’. Denne filmen er litt bak alle de nevnte, men har også åpenbart sine kvaliteter ved seg som gjør at filmen fortjener litt ros.

Konklusjon
Jeg kan innrømme at jeg kan forstå folk som gir denne filmen en treer på terningen, fordi vedkommende da enten synes filmen blir for treg eller kanskje usannsynlig, men har ikke mye til overs for de som totalslakter denne filmen. Så dårlig er dette virkelig ikke. Selv ligger jeg på en sterk firer. Det fordi dette leverer lekkert visuell sci-fi med en passe grei historie. Likte også presentasjonen av filmen og de mange humorelementene som livet opp filmen for min del.