Det er gått 20 år siden vi sist så Lloyd Christmas og Harry Dunne. I det vi entrer filmen får Harry vite at han har en voksen datter. Sammen med sin trofaste venn Lloyd drar han ut på landeveien for å fosøke å spore opp sitt ukjente barn. Det blir med andre ord en ny road-trip som langt i fra går som planlagt...

Da jeg så Dum og Dummere første gang lo jeg meg omtrent i hjel. Filmer som den gjorde at jeg fikk smaken på gode helsprø komedier. Senere har Jim Carrey gitt oss mange latterkuler med sin særegne og utmerkede gummifjes. De siste årene har det dog vært lengre og lengre mellom hver gang Jim Carrey kommer med en god komedie, men denne oppfølgeren av Dum og Dummere er en film som viser litt av hans eldre takter og sanne potensiale.

Lloyd Christmas og Harry Dunne er så gjennomført dumme at man aldri helt vet hvor det bærer hen. Det er flere tvister i filmen som samtidig er bygget over samme lest som den første. Med denne filmen fikk jeg hva jeg forventet. Jeg lo og jeg frydet meg en del underveis. Det var herlig å være tilbake med dette hjernedøde kompisparet som lever i sin egen lille boble. Vi får aldri fortalt om de lider av noen sykdom eller bare er veldig lite smarte.

De liker i alle fall å drive gjøn med hverandre og dem de omgåes. Denne gangen spøker de mer med den stakkars blinde fugleglade gutten som nå har vokst opp. Også nerder, som Lloyd og Harry kaller dem, får gjennomgå når gutta helt uten respekt utnytter en makt de får på et arrangement. Ellers viser de at de også kan hamle opp med handlekraftige typer som har skumle hensikter med den dumme kompisduoen. Og det kom heller ikke som noen bombe at Lloyd blir forelsket i en ny dame i denne filmen, og det er selvsagt den 20 år yngre datteren til bestekompisen.

Dette føltes litt nostalgisk og samtidig på en veldig trygg og morsom arena. Noen kan kanskje klage på at tiden har stått stille, men Farrelly-brødrene gjøre mye riktig også med denne oppfølgeren. Til tider går det litt over stokk og stein med overentusiasmen i humoren, men de fleste poengene føles faktisk meget stødige i all sin simpelhet og passer som hånd i hanske til rollefigurene. Noen ganger går det kanskje litt for langt ned i underbuksen, men det hører med de barnslige, Lloyd og Harry.

Konklusjon
Mange var kanskje veldig skeptisk på forhånd til hvordan filmen skulle klare å følge opp suksessen til kassasuksessen Dum og Dummere. Var dette bare et stunt for å tjene mer penger for filmstudioene? Nei, jeg synes ikke helt det. For om du liker slike overdrevne tullekomedier som dette er dette grei skuring og litt til. Jeg vil tro at fansen er godt fornøyd med oppfølgeren. Og selv om den ikke føltes like morsom som sin forgjenger, er dette meget solid på sitt beste. Du får muligheten til å åpne latterdøren og det føles nok av poenger underveis å småfryde seg over.