20 år er gått og Harry trenger Lloyd for å finne sin biologiske datter.

Å gi nevnte film en så høy skår vil nok gå midt imot mange publikum og filmkritikere. La det først og kort sies at dette er en oppfølger med mangler i handling, karakterdybde og innovasjon. Men som oppfølger, en suksess!

«Dum og dummere» gir oss en humortype som for mange gikk avlegs utover 2000-tallet. Morsomheter lik typen: «dra ned buksa». Komikken hadde sin storhetstid på nittitallet hvor Jim Carrey var en av frontfigurene.

Men skal vi være helt ærlig så har man ledd av treskaller og klossmajorer i alle tider. Bare tenk på Charlie Chaplins skøyerstreker, fremført på kinolerretet i svart-hvitt.

Som frittstående produkt er dette neppe en all verdens produksjon. Men filmen har aldri blitt sneket frem som noe annet enn en oppfølger. Brødrene Farreley står som regissører, samme karene som laget den første. De har også jobbet en hel del med Jim Carrey ellers og de får skuespilleren godt frem.

Oppfølgerfølelsen kommer ved at relasjonen mellom Harry og Lloyd føles uforandret, selv etter 20 års pause fra filminnspilling. Det er ikke det at det er noe unikt med akkurat de to, men situasjonene de kommer opp i og idiotien fungerer. Noe som er spesielt godt å se er at Carrey endelig kommer til live med klassiske bevegelser som på mange måter har vært bortgjemt lenge.

Konklusjon
Dum og dummere to får til klassiske humortrekk som vrir på lattermusklene.

[ Anmeldelsen var på trykk i Byavisa 26/11 ]