---

Ingress:
I ’The Boat that Rocked’ følger vi en gjeng med radiopirater på båten Radio Rock som spiller rock og popmusikk ulovlig over radiosambandet i Storbritannia. Over 25 millioner innbyggere lytter til piratene hver dag, 24 timer i døgnet, der de har sendinger fra midt utpå Nordsjøen. Blant de sære, merkelige og varierte menneskene som driver denne båten og radiokanalen finner vi alt fra en utvist skolegutt, hans gudfar, en musikkfrelst slesk amerikaner, ei overkåt lesbe og en ekstremt treigtenkende hippie. Sammen klarer denne røra av noen mennesker midt utpå havet å vinne britiske statsborgeres hjerter med sin musikk, opprørske oppførsel og ved å tråkke over regjeringens uttallige piratradioforbud.

Anmeldelse:
Regissør Richard Curtis har vært enten regissør, manusforfatter og/eller produsent på de tyve-tredve siste britiske romantiske komediene! Dette inkluderer dermed Love Actually, Bridget Jones-filmene, Notting Hill, Fire Bryllup og en gravferd, bare for å nevne de mest kjente. Dette vises også i ’The Boat that rocked’. Bruken av (britisk) humor, følelsesregister og en varm form for medmenneskelighet lyser igjen i både historien og karakterer, noe som gir filmen en gedigen kvalitet!

Livet på båten er svært så begivenhetsrik! Her blir vi litt etter litt, og i små doser kjent med alle og enhver, eller i hvert fall nok kjent til å skjønne typen og særegenhetene deres. Hovedhandlingene spinner rundt et par-tre karakterer, men det er alltid mange bikarakterer rundt omkring som alltid bringer humoristiske og overraskende elementer inn i båtens hverdag. Den uforutsigbare handlingen og hendelsene fungerer utmerket, først og fremst fordi humoren, en typisk britisk sådan, i tillegg til sjarmerende og varme karakterer briljerer sammen!

Folkene og karakterene på båten er så ærlige, morsomme, hjertevarme, menneskelige og like lite overfladiske som de vanligvis stikk motsatte amerikanske filmkarakterene er! Dette er en britisk film over hele linja, bortsett fra Philip Seymour Hoffman da, noe som ytterligere viser hvor stor kontrast det kan være mellom for eksempel britisk og amerikansk humor.

Manus og historie er overraskende og aldri kjedelig. Nye hysteriske hendelser og karaktertwister kommer ofte, uten at det blir dumt eller lite troverdig, for disse rare og herlige karakterene klarer fort å få deg til å like dem og derfor også gjøre dem troverdige. Flere enkeltscener er videre virkelig fantastiske for seg selv, skjønt disse virker også godt satt i sammenhengen. Her kan positive ord og uttrykk som vennskap, varme, humor, ironi, medmenneskelighet, og det å virkelig leve livet mens man lever det være betegnende stikkord. Spekket med et utall gamle og gode pop- og rockesanger man trodde man hadde glemt, er alt krydret til en virkelig god blanding.

Når dette er sagt, er nok ’The Boat that Rocked’ mest en film for (godt)voksne og som gjerne setter pris på 60 og 70-tallsmusikk. I tillegg må det også tas med i betraktningen at noe tross alt ikke liker britisk humor og påfølgende ofte skeive og alternative karakterer og handlinger. Er du derimot en av dem som gjør det, vil dette være en riktig så morsom og herlig britisk godbit av en film for deg!