( - )

Beca puster og tenker alltid musikk. Hun lager musikk av alt rundt seg og forstår seg på teknologien som hun benytter seg av. Hun begynner på et nytt college og prøver å bli med i jenteskolekoret ‘The Barden Bellas’, som er en a capella-gruppe med lange tradisjoner på studiestedet hennes. Men det er ikke lett å være med da den konservative sjefen Aubrey ikke liker Becas mange gode ideer for å sette opp a capellanumere. Beca begynner å føle seg mer og mer hjemme i den ytterst spesielle jentegjengen som hun aldri hadde valgt selv om hun hadde fått valget. Kan Beca løfte koret slik at de klarer å møte konkurransen fra andre konkurrerende a capella-grupper når det gjelder som mest? Det store målet er å bli best i den store konkurransen...

Etter at tv-serien Glee ble så populær, blomstret a capella og ble populær. Det er mange som liker å synge og a capella er ganske tøft når det er bra gjort og det forsøker denne filmen å profittere på. Det hele er ispedd en god dose med forskjellig musikk fra ferske saker til musikk fra svunnede tider, og det gir filmen et visst nostalgipreg som også gjør at filmen får bredere nedslagsfelt enn bare de aller yngste tenåringene. Vi snakker musikk fra populære grupper som ikke eksisterer lenger, som ‘Ace of Base’, ‘Roxette’ og ‘Europe’ med mer. Og du får nye varianter av gamle favoritter og nye hits. Alt mikses sammen til en kul blanding du garantert aldri har hørt før.

Filmen har et bra budskap med forskjellige individer som forsøker å passe inn miljøet og i skolekoret acapellagruppen The Barden Bellas er det mangfoldet veldig stort. Filmen bruker også den populære ungdomsfilmklassikeren ‘The Breakfast Club’ fra 1985 for å lage et poeng i filmen, selv om ‘The Breakfast Club’ hadde større gjennomslagskraft enn det denne filmen stiller opp med. Dette blir rett og slett for muntert, simpelt, populært og glatt. En del tøyses også bort i all den rå og lette humroen.

Regien er ved Jason Moore. Han har fra før gjort stor Broadwaysuksesser med den frekke dukkemusikalen Avenue Q. Her spillefilmdebuterer Moore og leverer en meget underholdende og passe frisk film og musikkblanding. Filmen spiller på en mengde sympatiske rollefigurer og noen mer i drittsekk land. Felles for dem alle er at filmen skildrer et mangfold, der selv de som knapt kan høres også får sin stemme.

Så får det heller være at historien om den nye jenta som prøver å snu opp ned på det de driver med, ikke er så særlig nyskapende eller original. Det er heller blandingen av musikk, humor og ‘girl power’ som gjør dette verdt å se. Og best av alt behandler filmen a cappella på ironisk og morsomt vis. Skuespillerne gjør en grei innsats i filmen. Her får du friske roller i alt fra den talentfulle Anna Kendrick i front til den mer brautende og sjarmfulle Rebel Wilson som den kule og usjenerte Fat Amy.

Konklusjon
Det er litt moro med a capella, men opptredenene er dog ofte av litt varierende kvalitet. Noen ganger er det litt rart å skjønne hvorfor noen er bedre enn andre, når det ikke høres helt slik ut. Men det er nok ikke det aller viktigste med denne sjarmoffensiven av en film. Er du glad i TV-serien Glee eller liker filmer med sterke jenter, så er dette noe for deg. Noe av det jeg falt mest for i denne blandingen var all den nostalgiske musikken som gav meg minner fra ungdommen. Det gjør at jeg faktisk likte filmen ganske godt og ruller en svært forsiktig femmer på terningen og en anbefaling om du liker å tøys med a capella-vri og et herlig og variert rollegalleri som krydrer filmen.