|
Anmeldelse av Pitch Perfect - Film (2012)
|
Film: Pitch Perfect (2012)
Aldersgrense: 11 år
Kategori: Komedie, Musikk, Romantikk
Land: USA
Regi: Jason Moore
Spilletid: 112 min
Datoer:
| 2013-03-22 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.8 av 6 |
|||
|
Serie: Pitch Perfect | Pitch Perfect 3 (2017) | Pitch Perfect 2 (2015) | Pitch Perfect (2012) |
||||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (33 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Genuint morsomt og sprudlende om syngende bitches
Publisert: [ 21. Mars 2013 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Beca er jenta som ikke føler seg helt tilpass på universitetet, hun vil nemlig aller helst rett ut i jobb og leve av sin store musikkinteresse. Tilfeldigheter skal ha det til at hun likevel havner i den tilsynelatende straighte og overfladiske jentegjengen, en gjeng hun selv aldri ville ha valgt å omgås. Denne gjengen består imidlertid av både den slemmeste, søteste og diverse merkeligste jenter på skolen, kun med det til felles at de alle høres bra ut når de synger sammen. Gjengen er nemlig en akustisk sanggruppe som kjemper mot andre grupperinger på skolen for å nå den store nasjonale finalen i a cappella-synging. |
||||
|
Anmeldelse: Anna Kendrick i hovedrollen som den selvsikre men utilpasse og kjølige Beca er både knallgod og samtidig troverdig sjarmerende. Frem til hun trer inn i rekken av rare, sære og faktisk utrolig morsomme studenter, frykter man at det hele bare skal bli ’nok en college-komedie’. Så feil kan man ta. Med ”Pitch Perfect” får vi så utrolig mye mer, og bedre, og altså enda litt til. Om man enten elsker eller hater filmer som ”Clueless” (1995), ”Hairspray” (2007), ”Mean Girls” (2004), tv-serien ”Glee” og diverse annet med cheesy, overfladiske amerikanere foran kamera, ja så spis fordommene dine umiddelbart, eventuelt gled deg mye, men kom deg uansett på kino! En sjelden gang treffer selv amerikanerne med humoren, og dette er gjerne når de overgår og legger litt mer i manus og karakterer enn det den flaue lavpannebanale slapsticken gjør, av typen Adam Sandler eller Ben Stiller. Alt i fra manus og punchlines, til oppbygning, fremgang og klimaks funker nemlig utmerket denne gang. Direkte festlige og hysteriske enkeltreplikker, genuint særegne og morsomme karakterer med litt dybde og troverdig menneskelighet, flesker nemlig til så det holder over hele linja. Det er som om samtlige karakterer spikrer rollene sine optimalt og det er en fryd å se denne bitchy og sære jentegjengen, eller den flaut selvhøytidelige guttegjengen, trampe over sine motstandere i sangen og musikkens fargesterke ånd. Foruten nevnte Kendrick i hovedrollen er spesielt Rebel Wilson (”What to expect when you’re expecting” og ”Bridesmaids”) en opplevelse i rollen som den selvutnevnte ’Fat Amy’, ei jente som er så befriende lite selvhøytidelig at det sprudler av alt hun sier og gjør. Legg til den fantastiske asiaterjenta som ser ut som uskyldigheten selv, men som snakker som et råskinn, den beinharde blonde gruppelederen, syrlig frekke konkurransekommentatorer, samt en haug andre gutte- og jentekarakterer, ja så har du underholdning i fleng. Humorkvalitetene for øvrig ligger i både overraskende, harselerende og tidvis parodierende manus og handling. Slik oppstår stadig fornøyelige tvister og vendinger. Det er også spyttet inn referanser til filmer og populærkultur, akkurat slik en oppdatert frisk ungdomskomedie bør ha. Musikalsk sett er det et bredt spenn av både nytt og gammelt, mer eller mindre klassisk kjente musikkstykker og sanger, så noe for alle og enhver bør dette være. Det meste foregår altså dog i a cappella, noe som stort sett gjengis imponerende i filmen. Det er nemlig neimen meg ikke enkelt å vite hvem som synger på virkelig eller ikke av skuespillerne, men at mange av dem kan synge er utvilsomt et faktum. Selvsagt får vi også servert den obligatoriske kjærlighetsproblematikken, vi er da tross alt på en amerikansk skole, og handlingsforløpet har et visst klassisk preg over seg frem mot et klimaks som vi vet må komme. Men, selv her klarer filmen å overraske, uten at det skal røpes på hvilken måte, men dette er bare med på å understreke at folkene bak ”Pitch Perfect” både har jobbet godt med form, innhold, humor og varme. Manus inneholder så mange treffende, kjappe og stadige replikker at man umiddelbart får lyst til å se filmen om igjen! Ah, sukk, kunne man ikke fått servert slike godbiter litt oftere fra Hollywood, man går jo så smilende og humrende ut av kinosalen etterpå… |
||||
