---

Ingress:

Filmen begynner med en rekke drap som minner svært mye om Jigsawmorderen. Da innser politiet at de leter etter spøkelset av en mann som har vært død i mer enn et tiår. Det gjør at de involveres i et nytt dødsspill. Er John Kramer aka Jigsaw tilbake? Eller er dette en felle av en ny morder som har tatt opp stafettpinnen fra den kalde seriemorderen?

Anmeldelse:

Da jeg hørte om denne filmen trodde jeg dette var en forhistoriefilm, men det er dette dog ikke. Vi får snart se at dette tar plass etter de andre filmene. Filmen starter med en ny dødsspill-labyrint. Vi får igjen se smertelabyrintene som er fremdeles like nasty å se på. Det blir mye blod og gørr som vanlig. Om du liker å se lidelse og avkuttede kroppsdeler er det bare å kjøre på med denne filmen. Med å lage en ny Saw-film vil også nye seere få en ny grunn å plukke opp stafettpinnen og blåse nytt liv i de foregående filmene.

Liker hvordan filmen mystifiserer morderen Jigsaw i begynnelsen. Dette kan også virke kulere for eventuelt nye seere. For de som har sett alle de andre Saw-filmene er dette også et must for fansen. Filmen er noe uklar i begynnelsen om Jigsaw virkelig lever eller ikke. Det er det filmen forsøker å skape tvil om.

For filmen heter Jigsaw, og ja, du får se Jigsaw i filmen. Det blir også noen tilbakeblikk og filmen hopper noe frem og tilbake i tid. Dukken er også på plass og den er mer creepy enn vanlig. I begynnelsen blir vi kjent med flere personer i spillet. Noen av rollefigurene er veldig dumme. Jeg lurer litt på hva jeg selv ville gjort i samme situasjon. Det er jo naturlig at man vegrer seg litt om å skade seg selv, men det er rart når man allerede er i store smerter at man ikke vil stoppe det.

Smertelabyrintene er mer voldsomme enn noensinne, men til forskjell tar de ikke opp for mye tid av handlingen. Liker bedre atmosfæren i filmen kontra de foregående. Dette er litt mer vekslende mellom varmt og svært kynisk og kjølig. Det hele er dog bedre på at vi knyttes mer til rollefigurene enn i de foregående filmene. Det er en bedre historiefortelling rundt det som binder scenene med lidelseslabyrintene sammen. De dårligste Saw-filmene er veldig dårlig på det å skape annet enn bare torturpornoscener. Man trenger å knyttes mer til det man ser på, ellers blir det hele bare traust og kjedelig å se på.

Regien er ved Spierig-brødrene. De er visuelt stilsikre filmskapere som gav oss vampyrfilmen, Daybreakers, tilbake i 2009. Og Jigsaw ser også bra ut, men er ikke en vinner hele veien. Til det er filmen for varierende på flere plan. Men til tross for dette er Jigsaw en grei oppfølger i Sawfranchisen. Musikken er velkjente toner i thememusikken med innslag av heftig metallmusikk når filmen trøkker mer på.

Konklusjon
Filmen er dog ikke helt det store, men føles som overraskende grei skuring for å være åttende film i rekken. Den har en del mer å komme med enn de dårligste filmene i serien og har kjente ingredienser fra serien som en helhet, men det er ikke så mye nytt ved filmen. Føler at filmens historie var interessant når jeg så filmen, men dette er ikke en film man tenker så nøye på etter at man har sett den. Da var den første Saw-filmen en god del hakk bedre. Synes også filmen føles litt lysere enn de andre filmene, og det skaper ikke helt den skrekkfilmviben som mange sikkert søker med disse filmene.