( + )

Vi befinner oss i storbyen Hong Kong. Leimorderen Ah Jong er på sin siste jobb for Hong Kong-triaden, men ødelegger ved et uhell øynene til en ung nattklubbsanger, kalt Jennie. Jennie og Ah Jong begynner å bli forelsket under hans hyppige besøk i leiligheten hennes. Han forsøker å hjelpe henne med penger for en hornhinnetransplantasjon som kan redde henne fra å bli blind. Det fører ham inn i et siste oppdrag som leiemorder. Li Ying, en politietterforsker, oppdager Ah Jong i det han skal fullføre jobben, men Jong klarerer å rømme. Triadesjef Hay Wong Hoi lurer Ah Jong, og i stedet for å betale ham, sender han en gruppe leiemordere for å drepe Jong. Politimannen Li Ying kommer stadig nærmere sin morder, og snart skal de utvikle et helt spesielt forhold som ingen av dem hadde drømt om på forhånd...

Alt starter litt rolig før det actionen starter i form av en skyteorgie og mye bruk av slow motion og heftig kulebruk. Da skjønner vi raskt at dette kommer til å bli en stilfull og fet actionfilm, som viser seg å være helhetlig i samme stil hele veien. Selve slow-motion-actionen i filmen har regissøren fått inspirasjon til fra Sam Peckinpahs ‘The Wild Bunch’ fra sent på sekstitallet, og plottet er hentet fra Jean-Pierre Melvilles ‘Le Samourai’ fra 1967. Der står derimot musikken som en stor kontrast til all den heseblesende actionen. Da musikken heller kan beskrives som både mild og småtrist, men på en litt typisk men vakker, asiatisk fremtoning.

Dette er en Hong Kong-produsert film der det snakkes kinesisk. Regien er ved annerkjente John Woo, som i tiden etter dette også skulle bli kjent for alvor med sine store Hollywood-produksjoner som ‘Face/Off’, ‘Broken Arrow’ og ‘Mission: Possible 2’, med de største skuespillerprofilene for sin tid i bransjen på plakaten. Dette er John Woos store mesterverk som gjorde ham bemerket langt utenfor østen. Her får du virkelig se en del av det John Woo er viden kjent for som filmregissør, nemlig masser av skikkelig kul action presentert på tøffeste vis. Du får også både biljakter, båtjakter og en del eksplosjoner.

Jeg merker at filmen minner en del om filmer som Matrix og andre stilige actionfilmer som kom i perioden etterpå. Det vil si at filmene har lånt heftig fra denne filmen og andre filmer signert av actionmesteren, John Woo. Det blir heftig bruk av våpen og da gjerne to pistoler, en i hver hånd som skytes med stakkato bevegelser som pumper ut kulene som kommer i rasende fart mot motstanderen. Det blir også en del blodsprut når kulene treffer kropper. Det blir en del hopping og andre krumspring i skyteduellene. Scenene mt slutten er som rein actionkunst å se på med spinnende kamera og andre teknikker. Der kommer det bølge på bølge av motstandere og det tømmes tonnevis av kuler fra diverse pistoler uten magasinskift, men det viktigste av alt er at dette ser dødelig kult ut.

Og det krever styrke å ha bygge opp rundt actionen. Det er det ikke alle regissører som mestrer like godt. John Woo har ikke bare laget en intens actionfilm, han tar seg også tid til dvele ved enkelte øyeblikk i små pauser i handlingen der vi får se rollefigurene bygge karakter. I begynnelsen trodde jeg at dette skulle bli en film der romantikken stod i sentrum i en standard greie, men det er dette dog ikke på noen måte. Også pluss for kul filming og et utsøkt bildeutsnitt hele veien som gjør dette både fett og behagelig å se på.

Hovedrollen blir spilt av stjerneskuddet Chow Yun Fat, som ti år senere skulle virkelig slå igjennom med superhitten ‘Snikende Tiger, Skjult Drage’. Sammen med Danny Lee, utgjør de fronten av filmen. De former et par som er på hver sin side av loven, men likevel finner de en relasjon til hverandre i deres motsetning til en større ondskap, representert av den fryktede Triad-sjefen. De to rollefigurene ble påvirket av ‘Spy vs Spy’- tegneserien i Mad Magazine. I følge John Woo handler det hele om både ære og vennskap i deres forhold.

Konklusjon
Alt i alt er ‘The Killer’ en film som har klart seg bra med tidens tann. Den føles ganske kul hele veien, til tross for at den ikke følger helt alle normer i vestlig film. Men om du har sett noe asiatisk film fra før, bør ikke dette være noen hindring for at du ikke skulle like denne actionjuvelen av en spillefilm. Synes også denne filmen går mange Hollywood-filmer en høy gang i all sin actioneleganse av beste merke. Slow-motion-effektene er brukt helt riktig i denne filmen og er virkelig med å prege filmens uttrykk på sitt aller mest stilsikre vis. Fotoet er svært gjennomført og får frem en fet fargebruk som fremhever filmens visuelle uttrykk og får actionen til å stikke seg frem. Filmen er både spennende, kult, trist og underholdende med gode skuespillerprestasjoner. Kan man egentlig be om noe mer fra en actionfilm?