|
Anmeldelse av Bruno [ Brüno ] - Film (2009)
|
Film: Brüno (2009)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Komedie
Land: USA
Regi: Dan Mazer, Larry Charles
Spilletid: 89 min
Datoer:
| 2009-07-10 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 3.7 av 6 |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (39 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Flau underholdning for alle penga!
Publisert: [ 7. Juli 2009 ]
Skrevet av: Tore Andre Øyås
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: I sin tredje helaftens spillefilm/dokumentarfilm er Sacha Baron Cohen tilbake som nok et alter ego. Denne gang er det den overdrevet homofile Brüno som skal underholde folket. Den østeriske motereporteren Brüno vil så gjerne bli berømt, og han gjør det ene halsbrekkende stuntet etter det andre for å bli sett, i håp om å bli ”oppdaget” og bli stor stjerne. Men i Europa får han det ikke til. Han reiser derfor over til Los Angeles for å prøve lykken der. Med seg har han sin lojale kamerat og assistent Lutz som blant annet støtter ham og skaffer ham oppdrag, som for eksempel intervjuer med kjendiser, moteskapere, og får ham med på et kjent talkshow. Han reiser også en tur til Midtøsten, lager bruduljer der, for så å adoptere med seg en baby fra Afrika på veien hjem til USA igjen. Mot slutten innser han at han egentlig burde vært hetero for å bli kjent i USA. Med hjelp blant annet fra homo-omvendende kristne og steinstraighte Alabama-innbyggere klarer han til slutt å bli kjent og berømt, men kanskje bare ikke på en slik måte noen i sin villeste fantasi hadde forutsett! |
||||
|
Anmeldelse: Bare for å ha sagt det klart og tydelig med en gang liksom; dette er noe av det sykeste du kommer til å ha sett på kino om du velger å løse billett. Karakteren Brüno griper tak i deg med en gang, det er flaut og småekkelt fra første stund, for her sparer ikke Baron Cohen på ”godsakene” til senere i filmen må du tro! Den første delen av filmen, som foregår i Europa, dreier seg hovedsakelig om diverse flaue opptredener og stunts for å forsøke å bli kjent. Samtidig blir vi også slik mer og mer kjent med karakteren Brüno. Fra det ene flaue, vulgære, og utdritningsmettede stuntet etter det andre, går episodene hånd i hånd utover i filmen. Det topper seg passende nok i sluttscenen, en scene som er såpass monumental og stor at den ruver skikkelig som god avslutningsscene. Denne slutten understreker også noe av det som fungerer bra med filmen, nemlig at filmen bygger opp mot dette klimakset og slik passer å avrunde historien og ”fortellingen” i filmen. Fra å i den første delen dreie seg mest om at det er Brüno selv som driter seg ut overfor andre, blir hans stunts og oppførsel mer og mer utover i filmen stadig overgått av de menneskene rundt ham sin oppførsel. Slik makter han å fremvise det ene stokk dumme mennesket etter det andre, en evne og styrke man vel egentlig bare har sett fra Michael Moore sin side på film tidligere. Og det er nettopp Moore han minner mye om, bare at Brüno går på total speed og høygir sammenlignet med sin konkurrerende ”dokumentarfilmskaper”. Noe av det samme problemet som oppstår i Michael Moores filmer, skjer også i ’Brüno’. Man vet ofte aldri hva som er ekte eller ikke. Hva er skuespill og autentisk, og hva er bevisst tilgjort eller planlagt?! Så lenge mye er uklart rundt dette, vil derfor slikt alltid bli denne filmens store minus og svakhet. Men noe er da helt klart og tydelig ekte vare, som for eksempel enkelte representerte personers synspunkter, meninger, og reaksjoner. Disse er derfor også de mest flaue og sterke scenene. Ved å fremstille og fremprovosere folks menneskelige sider, enten det er snakk om homohatere, fanatisk religiøse, eller bare forundrede og overraskede folks reaksjoner, makter Brüno å fremvise klare og stygge sider ved oss mennesker. Det er til tider hysterisk morsomt, men også til tider tilsvarende trist å overvære menneskets minst sjarmerende og hyggelige sider. En må mange ganger i løpet av filmen spørre seg selv om hvordan enkelte mennesker kan være så dumme at de ikke gjennomskuer stuntene, eller forstår at det ikke er annet enn bevisst fremprovosering av bestemte reaksjoner. All ære til Baron Cohen som selv har gjennomgått all denne ”dritten” og tilsynelatende ikke har noen betenkeligheter med å drite seg ut! Filmens klare styrke er slik at han får oss til å tenke over mye, samtidig som Brüno selv til slutt egentlig fremstår som den MINST dumme og rare! En kan si både mye negativt og positivt om ’Brüno’, men én ting er i hvert fall sikkert; den er meget underholdende! |
||||
