Det hele begynner med et kjærlighetsforhold i oppløsning. Alt starter med at Mark kommer hjem til sin kone, Anna. Hun elsker ham ikke lengre, men han vil gjerne fortsette prøve, men hun har funnet en annen. Det blir ikke bedre av at han ikke vil ta seg av sønnen. Da blir det skikkelig klinsj mellom de to ektefellene. Han tar bruddet svært tungt og bryter nesten helt sammen, da han er besatt av henne. Det viser seg at Anna har hatt et forhold med den sleipe Heinrich, men hun har andre problemer som hun forsøker å skjule. Det ligger nemlig noe mer under overflaten...

Først virker det som om alt er litt rett frem, men det viser seg at noen skjuler noe litt utenom det vanlige. Kona oppfører seg ganske så irrasjonelt til tider. Det blir det slagsmål med mye blod av og lignende. Og jo lenger man kommer ut i filmen, jo mer skjønner man at dette er en svært spesiell film. Filmen befinner seg nemlig i kryssningen mellom dramasjangeren og horror. Filmen gir deg en masse inntrykk. Det hele fortoner seg som noe mellom drøm og virkelighet der det kan være vanskelig å skille hva som er hva.

Vi møter en ung Sam Neil, rundt 10 år før han spilte i Jurrassic Park. Han spiller svært bra i filmen, men Isabelle Adjani er nesten enda bedre i sin dobbeltrolle som Anna og Helen, noe hun også fikk prisen for beste kvinnelige hovedrolle i Cannes for. Det skjer mye vilt som da Anna kutter seg med en elektrisk kniv og lignende. Og dette er bare begynnelsen, for ting blir mer og mer voldsomt etter hvert. Men det hele beskriver et ekteskap på kanten av stupet.

Regissøren Andrzej Zulawski, hevder selv at dette er sannferdig eventyr for voksne. Han briljerer allerede fra starten med utsøkt fotoarbeid utført med stødig og leken håndholdt kameraføring. Filmen er full av symbolske bilder og bygger opp mot det som skal komme. Det er vanskelig å beskrive denne filmen uten å avsløre for mye. Men det er snakk om noe overnaturlig som kan forekomme i eventyr og grøssere. Filmen byr på mye blod og noen mord som kommer fra kamp med ‘indre’ demoner.

Du får også en solid jobb fra den legendariske effektmakeren, Carlo Rambaldi, kjent fra Alien, E.T. og Profondo Rosso. Han har skapt noen snodig, men likevel makeløse effekter i denne filmen, som er viktig for filmens eggende fremtoning. Lydbildet er også en viktig del av filmens voldsomme fremstilling, med snodige musikk og rare lydeffekter. I England ble Possession satt på den såkalte video nasty-lista, imens i USA kom den gjennom sensuren etter å ha blitt klippet en del.

Konklusjon
Dette er et filmatisk mesterverk. Sjelden ser jeg mer komplekse grøssere enn dette og når filmen også har et bra drama i bunn er det ikke rart at dette berører en. Det hele kan virke direkte surrealistisk, og det er også vanskelig å gjenfortelle helt hva filmen egentlig handler om. Det er i alle fall en vakkerhet, galskap og uhygge i filmen på samme tid. Noen av scenene er veldig ubehagelig å se og må ha vært direkte utmattende å spille inn for skuespillerne. Med andre ord er dette en kunstnerisk film i Arthouse/horror-segmentet. Filmen er svært intens og nærmest litt utmattende å se. Det gjør at dette ble en stor filmopplevelse, noe utenom det vanlige. Om du liker litt voldsomme filmer er dette noe du bør prøve deg på. Det er i alle fall sikkert at strikken ble tøyd langt når Zulawski lagde filmen i 1981.