---

Terningkast:


Ingress:

Alt begynner i Vest Irland i 1892. Forpakterne har, etter generasjoner med undertrykkelse og fattigdom, begynt å gjøre opprør mot urettferdige leieavgifter og grusomme utkastelser praktisert av rike jordeiere. Joseph Donnelly finner seg ikke i å bli herset med. Han er ung og opprørsk, og klar til å ta hevn. Det fører han inn i litt av et drama som ender med at han rømmer med datteren til godseieren til USA for å starte et nytt liv.

De to later som om de er søsken, men det er ikke like enkelt å tjene penger på denne tiden. Det vil si at livet er hardere enn først forventet. Og det tar tid å tjene penger for å dra til det lovede landet, men de har heldigvis hverandre å støtte seg til. Selv om de har en litt underlig måte å vise at de bryr seg om hverandre på...

Anmeldelse:

Jeg har sett filmen en gang før i engelsktimen på videregående. Det er en stund siden, så jeg var spent på å se igjen filmen jeg husker at jeg likte godt da. Har også vært svak for mye av det Ron Howard lager. Det er alt fra varierte klassikere som ‘Et vakkert sinn’ og ‘Willow’ til ‘Cocoon’. Denne filmen er et periodedrama om utvandring til USA og selvfølgelig kjærligheten, som virkelig står i førersetet. Dette er et forsøk på å skape et kjærlighetsdrama i samme åndedrag som de store klassikerne som eksempelvis ‘Doktor Zhivago’.

Filmen huser stjerner som Tom Cruise og Nicole Kidman. De spiller begge dugende i filmen. Kidman dåner mye men er sjarmfull og svært pen med stjernetekke. Det samme kan sies om Cruise som leverer en rolle med gutteaktig sjarme og grei innlevelse. Det skal også legges til at Kidman og Cruise var gift når denne filmen ble laget. Filmen huser i tillegg en hel del rekke andre kjente fjes som er med å krydre filmen, men ingen av dem er kjente nok navn til å nevnes i farten, for den jevne filmtitter.

Filmen er godt laget med flott fotoarbeid og bygget opp som et godt gammeldags drama. Du merker at dette er påkostet og alt er meget solid laget, men filmen lider litt av at den er noe tungrodd og innehar en god del klisjeer. Det tar rett og slett litt tid for at filmen kommer skikkelig igang. Det blir mange lange scener og mye kikking og skuling på hverandre. Vi skjønner jo også ganske raskt hvem som kommer til å ende opp sammen. Og det blir også litt dampende heit romantikk i kjent hollywoodklasse.

Det er moro med scener der kvinnen står i føring. Her får du en rekke scener der Joseph Donnelly latterliggjør seg selv overfor Shannon Christie. Det skjer i form av at han blir stukket med en høygaffel og skyter seg selv i det geværet eksploderer i det han skal skyte sin landeier. Vi ser at det er en seksuell spenning mellom dem, særlig i scenen der Donnelly ligger i sengen i overetasjen med bare en glassbolle over utstyret sitt og Shannon stikker selvsagt bort for å titte og blir tatt på fersken. Det er selvsagt en god fiendtlighet mellom dem fra starten på tross av klasse og familiekonflikt.

Vi ser at Joseph Donnelly er en solid type som tåler mye juling. Det skal han vise gjennom hele filmen. Og det er ikke rart at han tar yrke som bokser etter filmens oppvisning i smerte og dumskap fra den intense fyren som bare vil ha hevn for svien som landeieren har påført familien sin. Det er også en litt komisk undertone over filmen i den eteriske kjærlighetsaffæren mellom de to irlenderne. Det blir mange oppgjør mellom de to. Hun er den fisefine, men handlekraftige dame og han en tøffing som aldri gir seg, uansett hvor dårlig oddsene egentlig ser ut. Han gir seg heller ikke om han har nok verdier og satser alt og vinner noe og taper også stort av og til.

Det er moro med de mange og kule boksescenene og de mange oppgjørene mellom slagene. Det er noe ekstra fornøyelig over mange av disse scenene som viser kjærlighetsdrakampen der ingen vil innrømme at de liker den andre, selv om det er helt åpenbart. Det tar også en evighet før det første kysset tar plass, kanskje som tortur å regne for dem som ikke kan vente på slikt? Men for andre er det slik det skal være og verdt tiden investert i filmen.

Konklusjon
Alt i alt er dette en bra underholdende film som gjør mye riktig. Det gåes dog kanskje litt mye rundt grøten i en film som er noe lang. Men du verden så gøy dette er når det stormer som verst. For det rette publikumet er dette en kjempefilm. Og da særlig for den ‘håpløse romantikeren’ som liker eldre klassiske dramaer med lavere intensitet. Filmen var også nesten så god som jeg husket den. Det er mye spennende som skjer i filmen og mange kule øyeblikk underveis i filmen.

Det mangler samtidig noe for at filmen skal ta det ekstra steget over i historiebøkene. Men filmen har en grei historie med noen gledelige stunder. Det hele er dog fortalt på relativt stødig vis i en film som viser litt av hva Ron Howard har å by på som filmskaper. Men som sagt er ikke dette en film for alle, den passer best for den kvinnelige garde. Det fordi dette tidvis fremstår seg som en romantisk kioskroman av det typiske slaget.