( - )

Alt handler om den handlekraftige og dødelig vakre, fargede, unge kvinnen Coffy. Hun har en helt spesiell agenda for kveldene sine. Coffy har bestemt seg for å ta hevn på de store narkotikasjefene i byen hennes. Hun mener det er de som har ansvaret for at den 11 år gamle lillesøsteren hennes er begynt med heroin. Vi får se at Coffy ikke skyr noen midler for å lure narkotikadjevlene og gjøre en ende på dem. Det er duket for mange store oppgjør i hevnens tjeneste...

Alt starter på en nattklubb med funky musikk og fargede typer med høye afroer. Den ene av de tvilsomme typene som styrer en del på nattklubben får tilbud om å møte en dame kameraten har plassert i bilen. Han sier hun er klar til å gjøre hva som helst. Like etter får vi se karen møte henne og drar til henne for å ligge med den fargede kvinnen. Når hun er ferdig med ham blåser hun rett og slett hodet av ham med en dobbeltløpet avsagd hagle.

Dette er en real b-film i den såklate undersjangeren blaxploitationfilm. Da denne filmen kom ut i 1973, var blaxploitationsjangeren i full blomstring. ‘Coffy’ er blitt en obligatorisk film å se om man liker blaxploitation, ikke fordi filmen er så veldig god, men fordi dette var gjennombruddet til skuespiller Pam Grier, som var svært viktig for sjangeren og hun var også en av de første hovedrolleheltinnene i blaxploitation, og selv om Tamara Dodson var først ute, er det utvilsomt Pam Griers Coffy, som huskes best av de to filmene og er blitt litt av en kultklassiker.

Pam Grier spiller hovedrollen og hun er både pen og har bra karisma i sin rolle. Grier har en solid tilstedeværelse og et utseende som er perfekt for en heltinne av dette dødelige slaget i denne potente filmen om Coffy. Det blir mye fokus på fargede. Themesangen forteller om Pam Grier at: ‘Coffy is the color of the world you live in. Coffy is the color of your skin’. Vi får også se coffy drikke kaffe. I filmen er det også mye spill på fargede på mange måter. Det er fælt å se hvordan de hvite behandler de svarte som trash og tiltaler dem med n-ordet.

Filmen er litt småsnuskete, men det hører også til sjangeren. Det er mange sex-scener i filmen som insinuerer litt av hvert. Det medfører også en del bryster som blåttes fra både hvite og fargede.Det blir mye action mellom slagene, men den er ofte heftig klippet i forskjellige kameravinkler slik at man vet hva som foregår, men ikke ser det skikkelig. Filmen har heller ikke helt det store drivet, men fungerer okei etter hensikten og speiler det typiske og ikke alt for heftige drivet som filmer hadde på 1970-tallet. Det skjer jo mye heftig i filmen, men det er rom for en del pauser mellom actionen.

Du får en del action i filmen, krydret med en masse damer, mye oppgjør der menn får som fortjent og samt en del raske biler. Filmen har flere kule actionsekvenser og det er dette som trekker opp på underholdningsverdien i filmen. Så er det bare synes at manuset og resten av handlingen føles litt uengasjerende. Det blir også en del glorifisering av vold og det i blanding med all moralen som blir servert med teskje, blir dette en merkelig blanding av elementer. Vi får blant annet se Coffy plassere barberblad i håret foran en vilt jenteslagsmål som hun egger opp til.

Konklusjon
Du får en film med lavt tempo og en litt smånaiv handling. Derfor er det litt rart at nettopp dette ble en av de mest innflytelsesrike blaxploitationfilmene i filmhistorien. Men filmen er greit severdig, men ikke så mye mer enn det. Filmen føles litt tam til tider i handlingen, men actionen er voldsom nok til å trekke opp inntrykket igjen. Likevel ligger dette bare å slurer litt over midt på treet, i en film som etter mine øyne er litt vel overvurdert. Men det jeg likte med filmen var en del av actionen og det Pam Grier klarte å tilføye filmen i form av kulhet og karisma. Synes også fargede ofte har en helt egen måte å fremstå som ekstra kule på film. Så er litt i tvil mellom tre og fire på terningen, men kan gi en firer for å være litt snill med heltinnen, som gjør en såpass kul fremtreden, og verdt å se filmen for alene.