---

Ingress:

Peter Carter er pilot i det britiske flyvåpenet. Han er på vei hjem fra andre verdenskrig, da hans fly tar fyr over den engelske kanalen. Han får radiokontakt med en amerikansk ung kvinne ved navn June, på radiostasjonen i England. På den korte tiden blir de betatt av hverandres stemmer. Fallskjermen hans er også ødelagt, men han tar sjansen på å hoppe ut av flyet, men før han hopper sier Peter: ’I love you, June. You’re life, and I’m leaving it’. Og slik skulle det egentlig ha endet for Peter, men den som skulle tatt imot ham ovenfra himmelen, roter seg bort i tåken. Dermed blir en representant for Himmelen sendt til jorden for å ordne opp. Men så har Peter møtt June på jorden i mellomtiden og en flamme er oppstått mellom dem. Det gjør at Peter ikke er beredt på å forlate jorden riktig ennå...

Anmeldelse:

Alt begynner ute i verdensrommet i en kul animert sekvens der vi skjønner at det er mer mellom himmel og jord enn vi aner. Handlingen begynner 3. Mai 1945 og vi følger vår pilotvenn Peter Carter på det han tror er hans siste time. Men så får han leve videre da døden ikke henter han som planlagt. Dette er en meget kult konsept for å lage en film over. Og filmen går ut på at Peter skal få en rettssak i himmelen, der han får avgjort om han skal få en ny sjanse på jorden. Vi får også en artig løsning på forsvarerproblemet i himmelen. Med andre ord er dette et meget annerledes kjærlighetsdrama.

Filmen er regissert av Michael Powell og Emeric Pressburger og er deres klart beste film i karrieren. De har laget en tankevekkende og klassisk film som holder seg godt den dag i dag. De har tatt seg noen grep i filmen, som at tilværelsen på jorden er skapt i farger og himmelen er skutt i sort/hvitt. Det gjør at vi aldri lurer på hvor vi befinner oss. Og fargene er ganske kule og klare i filmen med foto av sykt vakre blomster og annet der fargene nærmest står ut av bildet og fryder inntrykket av det som betegnes som Technicolor. Alt er bra kunstnerisk og vakkert fortalt som den nakne gutten som sitter å spille fløyte på stranden i full solsteik, bare avbrutt av et fly som bryter idyllen.

Dette er meget stilfullt laget. Filmen er fartsfylt innimellom med sekvenser som nesten ser litt 3D-aktige ut. Det spilles også bordtennis med et kamera som følger ballen fra fra forskjellige vinkler, blant annet fra siden på en måte som gjør oss litt småsvimmel. Det er mange veldig fiffige grep i hvordan ting er skildret som da vi får se øyet lukker seg fra innsiden før en stor operasjon. Filmen varierer med flere fantastiske scener, en solid dialogveksling, kule farger og en handling som leker med det surrealistiske.

Hovedrollen blir spilt av David Niven, som faktisk er nesten ti år eldre enn hans rollefigur i filmen. Og Niven har et bra samspill med Kim Hunter, som spiller hans store kjærlighet June. Og til tross for at noe av skuespillet kan virke litt stivt og overdramatisk, så fungerer dette overraskende godt i forhold til tiden der er laget under. Heldigvis er det noen som spiller mer troverdig enn andre, og der utmerker Roger Livesey seg særlig, som legen Frank Reeves.

Konklusjon
Alt i alt er dette en solid film med kult konsept og en klassisk slutt, som gjør at jeg får et smil om munnen når det hele er over. Filmen har tålt tidens tann bra og klarer å engasjere den dag i dag. Synes også det kule skiftet mellom sort/hvitt og farger er meget godt gjennomført. Om du liker god eldre film og synes det du har lest til nå virker spennende, er det bare å kaste seg på denne filmen. Undertegnede anbefaler denne vellagede filmen varmt videre. Den er både godt satt sammen med kule scener, flotte farger og en interessant historie med en allmenn kjærlighetsaffære i bunn som aldri går av moten. Men uansett er det nok best å vite så lite som mulig om filmen før du ser den, og selv om jeg kan ha avslørt en del, så er det snakk om en god film som bør oppleves likevel.