---

Ingress:

En velstående familie med far, frue og sønn ankommer feriehuset ved en innsjø. De får øye på to tenåringsgutter de ikke kjenner i nabolaget. Guttene heter Peter og Paul. De kommer på en visitt til sommerhuset til den fine familien. Peter ber om å låne egg og de er begge hyggelige og greie gutter, men så snur alt på en femøring. Da skjer det noe som gjør at ferieidyllen raskt blir brutt og Peter og Paul viser sitt egentlige jeg...

Anmeldelse:

Dette er en amerikansk gjeninnspilling av Funny Games fra 1997. Også denne filmen er regissert av Michael Haneke. Filmen begynner nesten helt identisk og dialogen er også lik, men filmen er på amerikansk istedet for tysk. Jeg tror Haneke mente at han hadde laget en ganske solid første film og ikke ville endre så mye i den amerikanske versjonen.

Alt begynner svært idyllisk. To tilsynelatende sossete gutter kledd i hvitt kommer hjelpende til når en kjernefamilie skal feriere på feriestedet sitt. Men freden skal mildt sagt bli forstyrret av noen gutter som kommer for å låne egg. Det skal vise seg at guttene er noen skikkelig psykopater, og de begynner i det små og utvikler seg til litt av noen sadister, og det gjør at familien virkelig får gjennomgå.

Det er interessant å se begge filmene etterhverandre. Det er litt lysere i fargene med mer hvitt i bildet enn i første film og ting virker mer idyllisk i starten. Filmen fortoner seg scene for scene helt likt som i originalen. Man skjønner mer detaljer i filmen når man ser om igjen filmen, derfor er det bra å se originalen først og så remaken. Synes også stemningen i første film var hakket mer seriøs. Filmen leker mer med formatet mot slutten og er mer metaaktig. Det er noen ørsmå endringer i de to filmene.

Skuespillet på de tyske psykopatene er bedre enn i denne remaken og de to i den amerikanske skuespillerne er mye mer glatt, gjennomsnittlig og for lik hverandre i utseende, slik at det er vanskelig å se forskjell på psykopatene av hvem som er hvem til en hver tid. Det brukes andre skuespillere som er litt penere i de fleste rollene. Naomi Watts spiller svært bra som moren i familien. Ellers synes jeg sønnen hadde mindre å si i remaken og ble mer usynlig.

Konklusjon
Du får en psykologisk thriller som fungerer meget bra, men jeg trekker noe fordi dette i grunnen er en scene for scene gjeninnspilling av den østerriske filmen Funny Games fra 1997. Og 1997-versjonen er noen hakk bedre og dermed føles det litt unødvendig å lage en Hollywood-remake av suksessfilmen. Men for noen er kanskje dette enklere å fordøye enn en tyskspråklig film, selv om jeg synes det er et trist valg.

Men uansett må du være forberedt på en brutal thriller om en ferieidyll som snues til et mareritt uten like. Filmen glorifiserer også volden og skaper et sadistisk preg på det hele. Mesterregissør Haneke liker å sjokkere og provosere, og det gjør han også med sin amerikanske remake, samtidig som han liker å 'føkke' med deg som ser på på en fandenivoldsk måte du sjelden ser maken til.