---

Ingress:

Alt begynner med mumier i en skremmende og makaber begynnelse på en film før en flaggermus kommer flygende. I neste øyeblikk våkner en ung kvinne fra en drøm. Ellers følger handlingen en ung mann. I hjertet av Transylvania møter megleren Jonathan Harker på Grev Dracula i grevens slott for å fullføre en innbringende avtale. Det blir et skjebnesvangert møte, for etter at de to møtes, drar Dracula på reise for å spore opp Jonathans vakre kone, Lucy. Og over alt Dracula reiser så følger det med pest, skrekk og gru...

Anmeldelse:

Dette er en tributefilm og gjeninnspilling av F. W. Murnaus solide tyske stumfilmklassiker fra 1922, ved navn Nosferatu, som er en film undertegnede elsker. Filmen er regissert av den tyske mesterregissøren Werner Herzog. Regissør Herzog har lagt seg på en stram linje i denne remaken og handlingen er tett opp til originalen med boken til Bram Stroker som kilde til originalverket. En del av scenene er også tilnærmet identiske til 1922-versjonen, og denne versjonen gjør heldigvis ikke skam over originalen på noen måte.

Som i stumfilmen har filmen mye god stemning som er til å ta å føle på, samtidig som tempoet i filmen er med vilje av det litt bedagelige slaget, for å leve opp til 1922-versjonen. Liker at filmen ikke overfokuserer på skrekkeffekter, men heller gir oss en skummel affære som bygges sakte men sikkert opp med fabelaktige Klaus Kinski i hovedrollen som den rotteaktige Nosferatu med rottetenner, eller Dracula som han mest er kjent som. Kinski er direkte freaky i filmen og får dette til virkelig å skinne. Kinski ser veldig snodig ut i sin hvite sminke. Vet han skal ligne på han i Nosferatu, men synes 1922 versjonen var hakket mer creepy.

Det hele fremstår meget dramatisk. Digger at filmen ikke har noe musikk, men bare det kule lydbildet å støtte seg på med enkelte lydmusiske effekter. Måten filmen er fotografert på er i samme ånden som 1922 versjonen med mye oversiktsbilder når folk er på reise og nærbilder av personer. Det er mye stemning, med vinden uler ute og ulvene hyler i kveldingen. Nosferatu slikker på mannen når han stikker seg så blodet pipler ut på hånden.

Konklusjon
Du får en meget spesiell film som drar seg litt og litt mer til etter hvert. Det er veldig mye levende rotter i filmen. Slutten er også meget spesiell. Etter hvert får vi noe simpel filmmusikk også. Og selv om jeg elsker 1922-versjonen, så er dette langt på vei en meget god film dette også. Werner Herzog viser at han kan håndtere en gjeninnspilling av en slik ikonisk film, uten at dette falmer i forhold.

Liker mange av Herzogs regivalg i filmen og Kinski er rett mann i front for det hele. Likevel er det nok slik at du bør først se stumfilmkalssikeren og så remaken for å få riktig rekkefølge på dem, særlig siden de er såpass like. Det er sært å lage en så kompromissløs gjeninnspilling, men likevel er dette sykt bra gjort. Det gjør at det ikke var noen bombe at filmen fikk en grei kommersiell suksess og løftet nok nok en gang frem klassikeren også fra 1922 frem i lyset.