---

Ingress:

På en gård i Gudbrandsdalen flytter en amerikansk familie inn, etter å ha arvet stedet og drømmer om å starte på nytt, i verdens greieste og tryggeste land. Men ute i låven skjer det ting som amerikanerne, og selv nordmenn, trodde hørte kun eventyr og norsk folketro, til…! 

Anmeldelse:

Det florerer ikke akkurat av norske folketro- og folkeeventyrfilmer. De senere årene har vi riktignok fått både Troll (2022) og enkelte andre tilskudd, ofte til stor popularitet blant folket. Med denne skrekk-komedien, hvor selveste fjøsnissen slår til, tramper man godt oppi den urnorske julegrøten, på godt og vondt. 

Regissør Magnus Martens har jobbet med filmer som Folk flest bor i Kina (2002) og United (2003), men også regissert på flere tv-serier, inkludert internasjonale Banshee, 12 Monkeys og Fear the Walking Dead. Og litt i gaten sistnevnte serie, bærer da også dette nisse-marerittet godt preg av. 

Denne amerikanske familien møter raskt på selve ur-nordmannen, hvor hen de snur seg i denne snødekte og iskalde norske bygda. De holder tidlig på å kjøre på en elg, erfarer at nordmenn ikke er verdens mest utadvendte folkeslag, at politiet aldri bærer våpen, og… at på julaften skal man sette ut grøt til låvenissen, hvis ikke smeller det!

Det arketypiske ved både norsk og amerikansk kultur, kræsjer med andre ord fort, og hardt, når familien erfarer hvordan det er å bo på landet, feire norsk jul, og forsøke å ta til seg vår kultur.

Satiren, humoren og selvironien sitter løst og treffer passe bra, innimellom, og det hender da at man humrer og ler her og der. Men så dukker en mannevond fjøsnisse opp, og ytterligere humor bringes inn i det man fort skjønner er ment som en lettvekter av en skrekk-komedie.

Klisjéene hopper også frem bak enhver snøhaug, humoren er kleint gjenkjennelig og poengene kommer litt for tungt til at det virkelig svinger over ting. Men det funker da altså, til en viss grad.

Man skulle imidlertid ønsket at filmen var hakket skarpere både i manuset, som altså ofte blir for overtydelig, samt i timing og klipping. Det mangler liksom litt snert over ting, og tempoet lider sådan under det samme - at man får litt for mange sekunder til å ta inn åpenbare og velkjente elementer, både innen humor, satire og annet. 

There’s something in the barn får dermed dette b-filmpreget over seg som gjør at tankene bringes tilbake til mang en (amerikansk) lettvekterfilm fra 80- og 90-tall, enten av typen Hjelp, vi feirer jul, eller Gremlins og liknende “tullefilmer”. Skuespillet er ikke imponerende, for å si det mildt, og hvor det, igjen, hakker litt i replikkavleveringer og hvor flere ting ikke henger på greip. Ikke at det er så forferdelig viktig, sånn egentlig, men det irriterer, rett og slett fordi det hadde vært så forferdelig enkelt å skrive småting om og gjort det mer troverdig her og der. 

Familien "Amerika" serverer eksempelvis velkomstfest på loven, og har på én eller annen merkelig måte klart å lage full norsk julemiddag til et titalls med gjester, uten at vi får se et snev av selve prosessen. Ja, du skjønner tegninga…det er ikke mye troverdig. Det er slike lettvinte løsninger som lett kunne blitt gjort om, for eksempel ved at familien i stedet heller bare kunne servert gjestene noe lett drikke og småsnacks, og vips - langt mer realistisk. Ikke sant? 

Halvveis ut i filmen svir man også liksom litt fort av godsakene, slik at veien frem mot slutten blir både daff og halvhjertet interessant. Filmen blir i perioder småkjedelig og makter ikke å overraske stort, verken på den creepy siden, ei heller i et smart manus og humor.

Når dette er sagt, svinger det best av filmen når den får litt fart på sakene, nissene kommer frem, og volden eskalerer. Dette gjør at There’s something in the barn er akkurat så underholdende som man hadde forventet, men heller ikke stort mer. Den store gjensynslysten glimrer til slutt med sitt fravær, og man føler at konseptet er hakket bedre tiltenkt, enn helheten er utført og står igjen som.

Men, som en litt morsom norsk-amerikansk nisse-skrøne, funker filmen helt greit som en førjulsgodbit av det litt sjeldne (norske) slaget. Dette er sant nok en takknemlig film som man egentlig tenker det burde florere av, innen også norsk filmindustri. La oss håpe de med penger innser hvor liv laga det er å produsere slike lett salgbare filmer, hvor også et internasjonalt marked kan bringes inn. Denne filmen er nemlig nettopp solgt til veldig mange land, og dét er veldig kult i seg selv. Men neste gang kan man godt kvalitetssikre flere elementer litt mer, så blir dette knall!