---

Ingress:

Etter at han på kløktig og modig stoppet en superskurk fra å smelte sammen alle universer er nå Miles Morales aka Spider-Man (stemmelagt av Shameik Moore) den superhelten byen hans trenger. Dagene skifter mellom skolegang, venner, familie og i overkant mye oppdrag som Spider-Man, og det er i det som tilsynelatende ser ut som et butikkran hvor Miles oppdager en skurk litt utenom det vanlige... En fyr som kaller seg «Spot» kan teleportere både seg og ting gjennom sorte hull i kroppen sin. Det blir starten på noe stort som ingen kunne forestille seg og når universene står på randen til kollisjon og tilintetgjørelse så er det opp til Spider-Man og alle andre universer versjoner av Spider-Man å sette en stopper for katastrofen.

Anmeldelse:

Jeg var litt overrasket da det dukket opp en superheltfilm i 2018 som tilsynelatende ikke hadde tilknytning til verken DCEU eller MCU, som da er henholdsvis DC Comics og Marvel sine universer på film. At det i tillegg var en animasjonsfilm gjorde at jeg satt igjen overrasket, men uhyre nysgjerrig. Resultatet vi fikk var en av de beste superheltfilmene jeg har sett – uansett hvilket univers, hvilken tegneserie eller noe slikt som det var snakk om. Oppfølgeren har høstet like mye, om ikke mer, god kritikk, så da var det vel bare å glede seg?

Det er vel nesten ikke måte på hvor mange lovord som er blitt brukt i forbindelse med oppfølgeren til den suverene animerte superheltfilmen som kom ut i 2018. Jeg var absolutt med på den reisen forrige gang da Spider-Man ikke bare klarte å fornye superheltkonseptet, men animasjonen var helt uovertruffen. Den samme formelen spilles det videre på denne gangen også, men historien er jo nødt til å ta noen krumspring for å holde sitt publikum på plass i sofa, kino eller hva det måtte være man sitter i når man ser denne filmen. Jeg, for min del, så filmen på kino og ser den nå igjen på min egen kino – hjemme. Og jeg må si, selv om jeg ikke synes denne filmen er like god som den første filmen, at det er et stykke eminent arbeid som ligger i bunnen her – noe som gjør at omtrent hver eneste scene stråler med den lekreste animasjonen. Det som jobber mot filmen er at det skal gjøres plass til så utrolig mye og flere scenene virker faktisk litt mot sin hensikt ved å mase og la det skje altfor mye i løpet av kort tid og én ramme. Det gode med det er at det skjer såpass mye at spilletiden (som kanskje er litt i røffeste laget for de minste) ikke virker å ha en langtekkelig effekt. Neida, her går det unna fra første sekund og det slipper ikke opp før siste nett er spunnet. Eller noe sånt.

Konklusjon:

Da jeg så forgjengeren for første gang for fem år siden var jeg i ekstase, og jeg endte opp på toppkarakter. Misforstå meg ikke. Jeg er fortsatt i ekstase, men det er noe med den lille prikken over i-en som mangler. Den siste kronen på verket som gjør at jeg nesten ikke finner ord er ikke helt til stede her og gjør at jeg ender på den sterke femmeren. Det kan være at jeg har sett mye av dette før i den første filmen og dermed trår den ikke opp den nye og innovative stien på samme måte som forgjengeren. Jeg synes også at den ikke står like godt på egne ben, da jeg mener at du bør ha sett den første filmen for å full utnyttelse av historien og hva som skjer med de forskjellige rollefigurene i denne filmen.