---

Terningkast:


Ingress:

Tidslinjen starter i 1918. Vi følger fire gutter fra starten av tenårene og langt inn i de voksnes rekker. De vokser opp under fattige kår i New York. Guttene slår seg opp og sparer alt de tjener. De inngår en pakt at de akter å dele femti prosent av all inntekt de får. Vi følger de fire vennene gjennom 50 år lange år. Vi får se deres vei til toppen, men å nå dit krever sine offer. De blir hete navn innenfor mafiaens løpebane og gjør sport i å gå egne veier i jakten på profitt. Det skaper dem ikke bare suksess, men fiender også…

Anmeldelse:

Filmen er basert på boken The Hoods fra den russiskamerikanske og jødiske forfatteren Harry Grey. Regien er ved Sergio Leone som er en pionerregissør innen westernfilmer og har laget noe av det beste man finner innenfor såkalt spahettiwesterns og ellers innen western. Filmen er meget stillferdig og langsom i starten. Dette er litt typisk for Sergio Leone som filmskaper. Dette er med andre ord en mafiafilm med tempo og musikk som en western. FIlmmusikken er laget av Leones faste musikkkompanjong i Ennio Morricone. Han skapt et lydspor med noe spaghettiwesterninspirert, noe cover av Beatles, annet spennende jazzete, noe klassiskinspirert og andre passende musikkarrangementer. Tittelen er liknende som mesterverket til Sergio Leone: Once Upon A Time In The West, bare at dette har amerika i stedet for west mot slutten.

Alt åpner med at en kvinne ankommer en leilighet men det er menn som står å venter på hennes kjæreste. De spør henne hvor han er, og hun svarer hun ikke vet og får en kule i brystet så hun faller død om på sengen. Etter det påfølger en rekke brutale mafiadrap av de som skal ha tystet på mafiaen. Det er ganske lite replikker i starten og det kommer lange seanser uten at noen veksler et ord. Likevel sier filmen mye i disse klippene. De forteller om død og fordervelse der spritsmuglere blir tatt av dage en etter en. Filmen har også en telefon som ringer og ringer i flere minutter i starten av filmen. Dette er noe man nesten kan bli gal av i det ellers så sparsomme lydsporet. Denne mystiske begynnelsen er med på å sette standarden i filmen. Og når filmen er nesten fire timer lang, vet man at man skal få mer info etter hvert.

Skuespillet er flott utført også hos barneskuespillerne. Men det er Robert De Niro som er et kjent Hollywoodnavn på blokken. Han er også kjent innenfor mafiafilmens populære filmeposer med filmer som Gudfaren 2, A Bronx Tale, Casino, Mafiabrødre og The Irishman på merittlisten, og dette er bare toppen av kransekaken fordi man kunne lett nevnt flere titler. Han viser sin tillit verdig og De Niro spiller solid i filmen og gjør dette bra minneverdig. Han spiller veldig nedpå og naturlig. Du får også innslag av andre kjente og kjære navn i filmen. Det er navn som Joe Pesci, James Woods og en pur ung Jennifer Connelly som gjør sin debutrolle på film i Once upon a time in America.

Dette er en mafiafilm som skiller seg ut i klassen. Den er dog ganske brutal, blodig og nådeløs, men har sjarme og dramatikk også. Du merker at dette er en voksenfilm og har flere veldig sterke scener som gjør litt vondt å se. Filmen er derfor ikke for sarte sjeler som ikke tåler voldsomme ting som drap og voldtekt. Vi er direkte observatører i filmen og dette bygges opp med oppvekstskildringer fra guttene vi følger helt inn i voksen alder.

Vi kommer tett på rollefigurene og det er et sjakktrekk å bruke god tid på dem som barn også. Da får vi et innblikk i både dem og samholdet i vennegjengen. Det at vi ser guttene i en oppvekstskildring gjør også at det er enklere å relatere seg til dem. Det fordi det er en del å kjenne seg igjen i i faser i barndommen. Disse guttene er veldig gatesmarte og vi ser dem pønske ut planer som bringer inn penger og annet lurt for å få hjulene til å gå rundt. Ellers får vi også se dem utforske en del universelle faser i livet livet, også over i de voksnes rekker.

Konklusjon
Produksjonen er solid i alle ledd med skyhøyt produksjonsbudsjett og Sergio Leone brukte 10 år på å planlegge og ferdigstille. Med andre ord har Leone virkelig perfeksjonert denne filmen som gir oss et nostalgisk blikk på gangsterhistorien sett fra USA. Alt handler om unisone og personlige temaer som vennskap og kjærlighet, men beskriver også det jødiske miljøet i New York, samt en del av gangstermiljøet rundt dem. Og som i alle gangsterfilmer så kan man ikke lage omelett uten å knuse egg, og det blir også vist gjennom svik i filmen. Det er stilig å se hvordan filmen foregår under mange tiår og tidskoloritten følger med på notene.

Det er ikke enkelt å lage en slik film som er så omfattende. Med en spillelengde på nesten fire timer, er dette nærmest som galskap å regne, men heldigvis lander filmen på beina med et støtt turnnedslag som står til nærmest 10 i resultat. Manuset og historien er svært klassisk og veldig underholdende hele veien med medfølgende filmfortelling som leverer varene. I mine øyne er denne filmen litt lite snakket om og glemt i mengden og kommer litt i bakevjen når det gjelder profilerte gangsterfilmer. Filmen ligger i skrivende stund på Disney+ der jeg så den, men har den også på DVD i samlingen min og har sett den en del ganger og en film som føles tvers igjennom engasjerende på flere plan.