Vi følger Sang-hyun. Han jobber som katolsk prest og kommer inn på mer og mer mørke stier. Det vil si at han blir vampyr etter et medisinsk eksperiment han er med på mislykkes. Da får ha bokstavelig talt får smaken på blod. Han får også sterke seksuelle lyster til mer enn bare blod, når han begynner å involvere seg i en nærstående kone. Og med det starter et kjærlighetsforhold som blir både villere og galere enn de fleste andre kan stille opp med…

Regien er ved mesterregissør Chan-wook Park som står bak klassikeren Oldboy og har med flere filmer vist at han er med å spiser kirsebær med de store. Denne filmen vant juryprisen i Cannes og var nominert til til Gullpalmen. Alt er løst basert på romanen Thérèse Raquin fra 1867 av Émile Zola. Filmen leker litt med deg som seer. Den gir deg mange ekle øyeblikk som man vemmes litt over. Det hele er bygget opp som et drama med en del innslag av grøss til tider. De fleste skrekkscenene involverer ofte bitt, blod eller sykdommer.

Det er lett å skjønne hvorfor filmen heter Thirst. Da det både er tørst, først og fremst for blod men også tørst eller lyst for sex med sin beste venns kone. Og for å gjøre det hele ekstra kontroversielt så er det en prest som hovedperson. Det er mye galskap i handlingen. Vi snakker en mann som drikker blod over en lav sko av alle og alt som har blod i seg. Det blir alt fra sykehuspasienter til andre som hjertet banker i og lar ham få smake på seg.

Man merker at man har med en stor filmskaper å gjøre. Fotoarbeidet er ganske forseggjort og vakkert til tider. Det hele er tidvis ganske visuelt tiltalende. Det er noen magiske scener som da vampyren hopper opp i et vindu en del meter over bakken. Ellers får vi noen luftige svev med vampyren og elskeren i armene over hustakene i en scene som minner om en mye mer vakker versjon av Supermanns kjærlighetsscener. Det filmtekniske er også helt på topp, og særlig med tanke på effekter og sminke. Det er utrolig mange kule og forseggjorte kameravinkler og kameraføringer.

Det hele begynner ganske rolig, og intensiteten skrues mer og mer til utover i filmen. Det tar også noe tid før filmen kommer skikkelig til sin rett. Det er også en merkelig blanding av elementer i filmen og dette skiller seg bra ut som vampyrfilm med vampyrer uten hoggtenner, hvitløk og sølv. Det er ikke helt lett å vite hvordan ting utvikler seg. Filmen er med andre ord ganske så sær og snål. Det skjer med andre ord mye merksnodig i filmens handling og med konseptet får man rom for mange tvister.

Skuespillet i filmen er også helt i verdensklasse med Kang-ho Song, kjent fra Parasite, i front. Han gjør en rolletolkning som står seg ut i mengden og viser at han står for kvalitet tvers igjennom i sitt yrke. Men jeg vil også trekke frem Ok-vin Kim som virkelig overbeviser som hovedrollens kjærlighet. Hun spiller så patent og bærer store deler av filmen på sine skuldre sammen med Song. Liker også godt utviklingen i rollefiguren hennes. Hun går fra sjenert og uskyldig til det nærmest totalt motsatte.

Konklusjon
Alt i alt er dette en original vampyrfilm som du husker å ha sett. Det fordi den har en god del veldig ville scener og handling. Vi merker at regissør Chan-wook Park leker med vampyrer i filmen og det gjør han på meget særegent vis, også visuelt sett. Og selv om filmen begynner som et alvorlig drama, tar dette sykt utover i filmen. Moralsk sett mister dette mer og mer fotfestet og dette er både mørkt, dystert og med noe medfølgende rå humor med på kjøpet. Selv om dette er skapt av en kunstnerisk akseptert filmskaper, så er det en del ekle scener i filmen, men filmen føles veldig i tråd med slik jeg kjenner Park fra hans andre filmer, og jeg liker det jeg får. Om du er forberedt på at dette er et spinnvilt drama med noe grøss, så er dette en skikkelig joker. Filmen kan for noen virke noe langdryg, men jeg elsket den filmleken jeg ble vitne til.