Insidious er noe så utmerket som en skummel og creepy film fra 2010. Filmen er laget av James Wan og Leigh Whannel; mennene bak Saw. Dette er så langt fra det de startet, og fokuserer her mer på stemning og ren skremsel. Insidious er uhyre effektiv i dens bruk av musikk, karakterer og effeker. Som de eldre filmene i sjangeren er også denne laget på lite budsjett. Jeg merket ikke det, og det er et godt tegn. Ikke den beste filmen jeg har sett, men den er blant de som har skremt meg mest siden The Innkeepers, Rec og Martyrs.

Jeg er en person som er veldig lite lettskremt av meg. Før var jeg redd av det meste, men på et eller annet tidspunkt ble jeg herdet. Derfor er jeg på en evig jakt etter skrekkfilmer som skremmer meg. Insidious har jeg unngått lenge. Av den enkle grunn at jeg trodde den var en typisk dårlig skrekkfilm. Derfor er jeg glad for å meddele, at bortsett fra noen feilskjær her og der, så er Insidious veldig skremmende. Det er en uhyre effektiv skrekkfilm, med musikk som spyr ut tonnevis med stemning. Den har også overraskende nok god oppbygging av karakterene og det som truer dem.

Sakens kjerne
Insidious handler om en familie på fem som flytter inn i et nytt hus. Ikke lenge etter de har flyttet inn faller sønnen deres Dalton (Ty Simpkins) i et uforklarlig koma. Tre måneder senere begynner Renai (Rose Byrne) å høre merkelig lyder i huset. Hun ser også en figur bak datterens seng, og blir nesten angrepet av en mann. Dette gjør at de flytter på seg, men det virker ikke å hjelpe. De hyrer derfor inn en Ghostbuster aktig gjeng for å hjelpe dem. Hemmeligheter avsløres, og en ren uhygge kommer over de mens de kjemper for sine liv. Ikke minst for å redde sin sønn.

Dette er et kort utdrag av handlingen, og jeg vil ikke røpe noe særlig mer av fortellingen. For å være en skrekkfilm er dens oppbygging av fortellingen og karakterene uventet bra. Det er også første del av en eventuell trilogi (eventuell fordi det bare er snakk om en treer på dette tidspunktet). Dette gjør at fortellingen bygger opp til en fortsettelse. Vanligvis ville dette vært et faresignal for meg; og spesielt hvis jeg visste om det fra før av. Men i denne filmen kan dette forsvares. Det er fordi hele filmen bygger opp til noe man kanskje ikke ser for seg før helt på slutten. Faren og sønnen er nemlig tilknyttet hverandre på en måte som man kanskje ikke tror. Hva dette innebærer kan jeg ikke røpe, da det er bedre å få det med seg i fortellingen. Likevel, vi får en begynnelse, en midt-del og en avslutning som gjør at man kjøper denne fortsettelsen.

Skummel er også filmen, selv om jeg kanskje ikke trodde det til å begynne med. Den begynner rolig med faretruende musikk. Dette fikk meg til å tro at det kom til å bli en dårlig skrekkfilm som ikke var skummel. Litt mer tid gikk, og jeg begynte å lure på hva det var jeg hadde begitt meg ut på. Det er når Renai plutselig hører lyder fra babymonitoren at ting begynner å skje. Babyen begynner å grine og hun springer opp. Ingen der. Senere på kvelden banker det på døren og Josh (Patrick Wilson), hennes mann, går ned for å se hvem det er. Datteren deres begynner plutselig å grine, og Renai kikker inn. Rommet er helt rødt og bak forhenget til sengen står det en figur. Det er kanskje ikke noe man legger merke til med en gang. Jeg fikk et støkk i kroppen og skvatt som en tulling. Det kan virke som et typisk billig knep for å skremme publikum. Men det var et eller annet med stemningen som gjorde at det satt seg i kroppen. Cinemateografien og musikken er med på å bygge opp stemningen til noe creepy og skremmende.

Musikken er også et kapittel for seg selv. I begynnelsen av filmen oppfører den seg overdrevent og man tror nesten den skal fortelle oss hva vi skal føle. Den er akkurat like krakilsk som i eldre skrekkfilmer. Derfor er det godt å melde at den roer seg ned og komplementerer heller stemningen. Musikken blir etter hvert en av vinnerne til filmen. Den er med på å skape en akkurat passe creepy stemning, slik at man sitter klistret foran skjermen.

A4 familie
Det er heller ikke ofte man bryr seg om karakterene i skrekkfilmer. I denne filmen er det en hel familie vi kan relatere oss til. Man finner ingen typiske dumme karakterer her. Alle virker som virkelige mennesker som prøver å komme seg etter en familietragedie. Byrne spiller rollen som fortvilet mor godt. Hennes desperasjon etter å finne en løsning på sønnens problemer skinner igjennom. Det er en sårbahet som hun ikke overspiller, og man finner en kvinne gjør hva hun kan for å få sønnen sin tilbake. Hun er ikke alltid er like god, og det virker som hun kjeder seg i noen øyeblikk. Det er også litt skuffende å se at hun ikke tar hovedsete i slutten av filmen. Samtidig liker jeg at filmen lurer oss til å tro at det er hun som er hovedkarakteren. Til syvende og sist blir det mannen hennes som tar hovedsete.

Wilson spiller godt som faren, en mann det ikke er så lett å komme inn på. Likevel kan man se fra hans nyanserte prestasjon at det er noe han skjuler. I scenen hvor Elise (Lin Shaye) forklarer tilknytningen mellom sønnen og faren, ser vi at han kjemper mot det ubevisste. Likevel prøver han å bortforklare det, selv om han innerst inne vet at dette er noe han har slitt med lenge. Disse to foreldrene utgjør ankeret i filmen, og man tror helt og holdent på hva de sliter med. Dette er en familie man føler med og håper at skal få sin sønn igjen. Derfor er det synd at vi aldri blir særlig kjent med sønnen før han blir tatt. Hadde det vært på plass kunne filmen hatt en enda større tyngde.

Resten av skuespillerne gjør også en formiddabel jobb. Alt fra den rolige men synske Elise til Specs (Leigh Whannell) og Tucker (Angus Sampson), som forøvrig utgjør den komiske duoen som filmen sårt trenger av og til.

Feilskjærene
Filmen er dessverre ikke en innertier. Den prøver så hardt den kan, men klarer det ikke helt. I en scene halvveis filmen får vi en seanse. Seansen fremstår veldig creepy til å begynne med, og har et potensiale til å skremme livskiten ut av meg. Dessverre er det slik i skrekkfilm, at når mystikken forsvinner og man kan se monstrene over lengre tid er det ikke lenger så skummelt. I seansen får vi se flere av monstrene og her holder filmen på å miste meg. Det blir mer parodisk enn skummelt. Dette skjer også dessverre på slutten av filmen da vi endelig ser skurken i fortellingen (selv om det viser seg at det egentlig ikke han som er hovedantagonisten). Igjen, mystikken har og vil alltid være det som er mest skremmende i skrekkfilm. Hans fremtoning blir bare helt latterlig og jeg klarer ikke å holde latteren tilbake. Det hjelper heller ikke at han minner om Darth Maul fra Star Wars Episode I. Dette er veldig dumt da filmen bruker virkemidlene sine godt frem til da. De skremmende og creepy øyeblikkene har gjennom hele filmen vært små glimt. Heldigvis får ikke disse feilskjærene filmen til å vakle. Slutten er så god at det kan tilgis.

Dommen
Det vi sitter igjen med er en god skrekkfilm som er både creepy og skummel. Filmen har også et godt skuespillerensemble som bygger opp dette. På toppen av dette igjen har vi en fortelling som evner å være smart. Jeg liker godt fortellinger som gir oss hint tidlig i filmen, for så å faktisk følge dem opp. Dette bugner av smart historiefortelling. Jeg hadde ikke ventet det av skrekkfilmer, for å si det sånn. Dette høres kanskje ut som jeg roser den som en fantatisk fortelling. Men det er det ikke, den er bare så forseggjort at jeg kjøper det hele.