---

Ingress:

Jeg kan ikke akkurat påstå at jeg har vært noen stor superhelt fan før Kick Ass i 2010 og The Avengers i 2012. Jeg las Spider-man og Superman i min ungdom, men jeg ble nok aldri hekta.Selv om jeg ikke var noen stor superheltfan før Kick Ass, er det riktigere å si at min reise begynte med X-men (2000) og oppfølgeren i 2003. Disse filmene viste at man kan lage jordnære og emosjonelle superheltfilmer. I 2008 kom Iron Man og selv om Robert Downey Jr. eier rollen var den ikke helt min kopp te. Den hadde dessverre ikke energien og humoren som Kick-Ass hadde. Når jeg hørte om The Avengers for første gang visste jeg ikke helt hvordan denskulle bli. Da jeg hørte at Whedon skulle regissere den forsvant mine bekymringer. Fra første stund i kinosalen lo jeg. Jeg ble overbevist av de overblåste og klimatiske kampscenene. Jeg lo litt mer, og klarte aldri sitte stille. Før den tid hadde jeg også sett den første Captain America­-filmen og likedan som Iron Man overbeviste den heller ikke. Mens jeg så filmen var jeg ovebevist om at den skulle bli den beste Marvel-filmen: Den hadde alle de rette elementene; action, humor og en superhelt du kunne relatere til. Dessverre ødela en laber midtdel og etter dette klarte ikke filmen å hente seg inn igjen. Den var for opptatt med å vise meg Captain America istedenfor å drive det narrative fremover. Skurken var litt gjennomtenkt og ikke spesielt minneverdig. Slutten var heller ikke noe å skryte av og i sann Marvel tradisjon var dette lagt opp for å bringe historien om The Avengers til live. Jeg var derfor engstelig når jeg visste at det skulle bli en ny Captain America-film, The Winter Soldier. Men Whedon hadde vist meg at det var mulig å lage en styrtende underholdende superheltfilm. Selv om jeg føler at denne nye Captain America klarer dette, sitter jeg likevel igjen med flere punkter som drar filmen ned.

Anmeldelse:

Nytt team
Første Captain America: The First Avenger ble regissert av ingen andre enn Joe Johnston som er mest kjent for Rocketeer (1991) og Jumanji (1995). I nummer to tar brødrene Anthony og Joe Russo over. Det er dere første regijobb og fra før av har de jobbet på en rekke serier, blant annet Community (2009), Happy Endings (2011) og Animal Practice (2012). At de ikke har regissert en film før vises ikke, og deres plettfrie håndtering av kamera og visuelle effekter beviser at de har noe i denne bransjen å gjøre. Kameravinklene under de mest kaotiske actionscenene oppleves heller ikke for hyppige. Som underholdning er filmen helt på topp, bortsett fra at den har en midtdel som drar handlingsrekkene for langt ned. Det er også en film som viser at Marvel-universet kan ta sjanser. Dette selv om de ikke tør å gjøre alt som jeg håpte de skulle gjøre.

Filmen tar for seg i større grad integreringen av Steve Rogers (Chris Evans) i vår verden. Den begynner med at Captain America, Natasha Romanov (Scarlett Johansson) og en militærstyrke skal ta over en båt som har blitt kapret. Informasjonen som kommer ut av dette oppdraget gjør at hovedkarakterene stiller spørsmål ved S.H.I.E.L.D organisasjonen. Etter at en kjær person av Steve og Natasha blir drept, må de rømme for å bevise sin uskyld. Denne heksejakten ledes av Alexander Pierce (Robert Redford) som tar over lederskapet etter Nick Fury (Samuel L. Jackson). I mindre roller har vi Cobie Smulders (Maria Hill), Emily VanCamp (Kate), Sebastian Stan (Winter Soldier) og ikke minst Toby Jones (Dr. Arnim Zola). Dette er filmen i korte trekk, selv om vi får noen tvister i løpet av fortellingen. Om du skal nyte hele narrativet må noen elementer holdes ute fra anmeldelsen.

Ensemblet
Selv om jeg aldri har vært noen stor fan av Evans så er det noe med denne rollen som gjør at jeg synes det funker. Evans oser sjarm og karisma i rollen som Captain America. Her får han brukt flere spekter av sine skuespillerferdigheter; det komiske og det seriøse. Det jeg ikke likte med han i andre roller var at han bare omfavnet den komiske siden. Det ble for overtydelig og skrullete. Her balanserer han begge spekter nesten helt perfekt. Evans er ingen fantastisk skuespiller, men denne normale mannen som befinner seg i "feil" tidsalder er noe han er kapabel til.

For hver superheltfilm jeg ser Johansson spille Natasha blir jeg bare mer og mer frelst. I Iron Man 2 var det fordi hun kunne sparke så mye balle og utmanøvrere de fleste mostandere hun fikk kastet mot seg. I The Avengers var det ene og alene på grunn av hennes introduksjonscene som fikk meg til å tenke på Buffy. Her sitter Natasha fastbundet til en stol, men når scenen slutter er det helt tydelig at det er hun som har kontrollen. I Captain America: The Winter Soldier er Natasha like mye med som Steve er og man begynner nesten å lure på hvem det er som spiller hovedrollen. Jeg liker at hun får større rolle for hver Marvel-film hun er med i. Det er på tide hun får sin egen film, for er det noe Johansson passer til så er det å sparke balle sammen med de mannlige superheltene.
Som en ny sidekick til Steve blir vi introdusert for Sam Wilson (Anthony Mackie). Han er på mange måter moromannen i filmen. Mackie passer likevel perfekt inn i filmen og er en slags superhelt med sine mekaniske vinger. Det virker også som hans tilstedeværelse er fordi han skal være en slags «love-interest» for Natasha. Heldigvis skjer ikke dette. Som en nykommer i superheltsagaen synes jeg Mackie gjør en god men ikke stor rolle ut av seg.

Jackson gjentar rollen sin som Nick og vi får mye av det samme som før. Han er dog ikke så mye med i selve filmen, så det blir vanskelig å si noe særlig mer om han. Det samme kan sies om Smulders og VanCamp. Smulders virker å ha funnet sin beste rolle så langt. Jeg synes aldri hun passet som komiker i How I met your Mother. Men i disse filmene får hun flekset actionheltinne musklene sine. Vancamp derimot får vi ikke se så mye til, men jeg synes hun gir et ganske bra inntrykk og gleder meg til å se mer av henne. Det er likevel Redford som stjeler showet. Dette er ikke en type film jeg trodde jeg skulle se han i, men han spiller Pierce med en enigmatisk tone som passer karakteren perfekt. Han er nok kanskje ikke den beste superskurken i Marvel-filmene så langt men gir et genuint og godt inntrykk.

Actionbasert sjansespill
Når det gjelder action i filmen er den akkurat frenetisk og «over-the-top» nok som den behøver å være. Det er også en emosjonell nerve til mye av det som skjer, og da spesielt i slosskampene mellom hovedpersonen selv og den nevnte «The Winter Soldier». Hva dette innebærer skal jeg ikke røpe da en del av denne følelsesmessig resonansen forsvinner om du vet hvem det er. Actionsekvensene på båten setter veldig fort presedens for resten av filmen. De er frenetiske uten å miste energien, og spesielt slossescene mellom Captain America og skurkene på båten er eksepsjonelt underholdende. Vi får et lite pusterom i det Natasha finner den informasjonen de tydeligvis er ute etter. Kampen tar seg opp igjen, men klarer dessverre ikke å gi samme nerve av underholdning. Dette er også tilfelle for resten av actionsekvensene i filmen. Som en viktig nøkkelspiller er også Natasha en minst like stor brikke i denne filmen. Hun er ikke like delaktig i slosskampene som Steve er, men viser seg å være mer ressurssterk i tingene hun gjør.

Når jeg så filmen begynte jeg å lure på om det var like mye Natashas film som Steves. Selv om jeg synes at hennes karakter passer veldig bra inn i filmen, er også dette noe som trekker filmen ned. La meg forklare: Tittelen tilsier at dette skal være en film om Steve, og det er det også i begynnelsen. Etter hvert får Natasha minst like mye spilletid. Hun er blant annet viktig i en av de siste scenene i filmen. Her viser hun sin kløktighet med å lure seg inn i S.H.I.E.L.Ds hovedkvarter. Dette bekrefter hvor godt team hun og Steve er, samtidig som mye av fokusen blir lagt på henne. Jeg snakket tidligere om at Winter Soldier handler mye om integreringen av Steve. Men ved å fokusere mye på andre karakterer i tillegg til hovedpersonen fører dette til at nevnte plot blir betraktet som mindreverdig. Det var akkurat dette som skjedde i The Hunger Games: Catching Fire. Her forsvant også hovedfokusen fra hovedpersonen over til de nye karakterene. Ikke dumt å fokusere på nye karakterer, men det blir litt feil når det trekker vekk søkelyset fra hovedpersonen. Det er nesten som om Steve er som en bi-karakter å regne. Nå overdriver jeg, og slutten av filmen gir han hovedfokusen tilbake og heldigvis i tide til den klimatiske sluttscenen. Likevel synes jeg at Captain America mister litt av fokusen på grunn av dette og jeg visste ikke alltid hvem sin film det var jeg tittet på.
Et av de største problemene til filmen er at den ofte prøver å være morsom. Kombinasjonen av action og humor var perfekt i The Avengers. I denne filmen får vi servert onelinere etter hverandre, men ingen av dem er spesielt minneverdige eller morsomme. Det virker nesten som de prøver å kopiere måten Whedon gjør det på. Mange av onelinerne er også veldig oppbrukte som for eksempel denne: «Sam Wilson: How do we tell the good guys from the bad guys? Steve Rogers: If they're shooting at you, they're bad». Den kunne vært morsom, men det blir bare med forsøket. Det er kanskje ikke andre filmer som har brukt akkurat denne, men det virker som de prøver for hardt. Når det er sagt, er det morsomme replikker i filmen.

Filmen sliter også med en midtdel som truer med å drepe momentumet som førstedelen satte i gang. Etter actionsekvensen på båten roer filmen seg ned. Akkurat dette er veldig bra. Men det er et eller annet som ikke stemmer. Min første mistanke kom under bilscenen hvor Nick blir forfulgt og skutt på. Jeg var ikke videre glad i denne scenen og da spesielt på grunn av den ultramoderne bilen. Men det var også fordi det føltes som de brukte unødvendig tid på dette. Selvfølgelig ga dette mening etter hvert og i ettertid er denne scenen ikke helt bak mål. Dessverre roer filmen seg enda mer, og det er for mye informasjon som skal fortelles til tilskueren. Når actionsekvensene kommer tilbake er det nesten for sent. På dette tidspunktet mener jeg produsentene av filmen prøver å gjøre den for infølkt i forhold til det den trenger å være. Captain America: The Winter Soldier blir dessverre aldri den samme igjen etter dette. Den tar seg opp igjen ja, men det momentumet som den satte i gang forsvinner.

Til slutt vil jeg bare kommentere noen nøkkelpunkter i filmen. Jeg går derfor over i spoilerterritorie, bare sånn at det er sagt. Captain America tar en ganske stor sjanse i motsetning til de andre Marvel-filmene. I løpet av fortellingen viser det seg at S.H.I.E.L.D lenge har vært underlagt Hydra, organisasjonen Steve sloss mot i første filmen. Det er også hovedmotstanderen til S.H.I.E.L.D. På slutten blir selve organisasjonen oppløst da det er vanskelig å vite om den kommer til å være under påvirkning av Hydra. Hva slags konsekvenser dette kommer til å ha for Marvel-universet er vanskelig å si. Allerede kan man se påvirkningen dette har på tv-serien Agents of S.H.I.E.L.D. En konsekvens som fører til en fullstendig ombygning av serien. Jeg synes dette er en god ting da mange av disse superheltfilmene blir litt vel like og det er ingen konsekvenser for valgene som blir tatt. Det eneste som kunne gjort dette enda bedre er om Nick faktisk var død. Jeg visste dog at det ikke kom til å skje. Marvel kom ikke til å drepe sin meste kjente stjerne. Dette kunne fått store konsekvenser for resten av serien, men det er akkurat det samme som skjedde med Coulson. Et slags lureri som kommer på bekostning av plotet.

Ikke så super likevel
Jeg likte Captain America: The Winter Soldier, ikke missforstå meg. Problemet er at den prøver å være så mye mer enn det den egentlig er. Den er til tider veldig underholdende, og actionsekvensene er superb skrudd sammen. Effektene er også så gode som man forventer av slike filmer. De har også fått plass til en emosjonell resonanse mellom Steve og en annen navnløs person. Dette skulle tilsi at filmen er veldig god. Dessverre prøver den for hardt å være morsom, har en midtdel som ødelegger momentumet som blir bygd opp i begynnelsen og sist men ikke minst synes jeg den er veldig ufokusert til tider. Det er mye bra her, men beklageligvis er ikke helheten så bra at de beste sekvensene redder filmen.