Første gang jeg så Angel sesong tre var jeg av den mening at dette var det beste serien hadde produsert. Jeg likte godt den episke fortellingen som begynner med episoden Offspring og konkluderer med Lullaby. Dette var til tider så episk at jeg mente det var på høyde med storslåtte filmer. Jeg mente også at sesongens kompleksitet utfordret mange serier der ute. Etter hvert som tiden gikk, og jeg så den om igjen begynte jeg å se feilene med dette kapittelet. Jeg mener fremdeles at på det mest episke i denne sesongen er noe av det mest underholdende og tragiske Angel har kommet med. Ihvertfall når alle puslebitene er på plass: Action, humor, karakterøyeblikk og tragediene som skjer. Dette er veldig tydelig i allerede nevnte Lullaby, til tider Offspring, Sleep Tight og Forgiving. Likevel, når antagonistene ikke klarer å levere det de truer med å gjøre så faller hele sesongen nesten pladask i dens overgang til det fjerde kapittelet.

Angels reise
Angel (David Boreanaz) er en karakter som kom fra tv-serien Buffy The Vampire Slayer. Han er en vampyr som ble konvertert av Darla (Julie Benz) på 1800-tallet i Irland. Etter å ha drept en sigøynerjente blir hans sjel returnert og Angels transformasjon mot den gode vampyren begynner. Han faller for vampyrjegeren Buffy (Sarah Michelle Gellar), men etter flere komplikasjoner - blant annet blir han i kort tid til sitt alterego, Angelus, og dreper flere av Buffys allierte - reiser han til Los Angeles. Her møter han etter hvert Francis Doyle (Glenn Quinn) og Cordelia Chase (Charisma Carpenter) som starter sitt eget detektivbyrå. Veldig tidlig blir Wolfram and Hart, et advokatfirma, hovedantagonisten til Angel. Doyle blir erstattet av Wesley Wyndam-Pryce (Alexis Denisof) på grunn av en tragisk hendelse. De fortsetter likevel å kjempe for de hjelpeløse. I sesong to tar de opp kampen videre mot Wolfram and Hart og den nylige oppstandne Darla. Angel sparker sine medarbeidere fordi han er redd for den dødelig stien han er på vei mot. På slutten av sesongen ser han sine feil og finner tilbake til sine venner. Ytterliggere komplikasjonen starter i det Cordelia blir slukt inn i en annen dimensjon. Gjengen drar etter for å redde henne og kommer tilbake med en ny kompanjong, Winifred Burkle (Amy Acker). Dette er en veldig kort gjengivelse av det som har skjedd opp til nå.

En ny familie
Sesongen begynner med Angel som sørger over sin ekskjæreste, Buffys død, etter de har kommet tilbake til dimensjonen sin. Gjengen består nå av Angel, Cordelia, Wesley, Charles Gunn (J. August Richards), Lorne (Andy Hallet) og nykommeren Winifred "Fred" Burkle (Amy Acker). Gjennom sesongen stifter vi bekjentskap med gamle, Darla (Julie Benz), Connor (Vincent Kartheiser), Lilah Morgan(Stephanie Romanov), og nye antagonister, Daniel Holtz (Keith Szarabajka), Sahjhan (Jack Conley), som prøver iherdig å stikke kjepper i hjulene for våre helter. En stor del av sesongen baserer seg rundt en profeti hvor det blir fortalt at Angel skal stå for Sahjhans undergang. For å bøte på dette allierer Sahjhans seg med Holtz, som også ønsker sin hevn mot Darla og Angel. En enda større overraskelse venter likeså Angel i form av et nytt liv som gir ham større grunn for å leve og kjempe for menneskeheten. Vi får også se en transformasjon av Wesley mot en særdeles kompleks karakter. Det er også en mye mer knyttet gjeng vi ser på begynnelsen av sesongen. De har gjennomgått mye og nå fungerer de mer som en familie enn noen gang.

Angel ble skapt av Joss Whedon og David Greenwalt. I den tredje sesongen er ingen av dem like involvert som de var i de to første kapitlene av serien. De fleste episodene er skrevet av Tim Minear, som har stått bak mange minneverdige episoder gjennom serien: Sense and Sensebility, Hero, The Prodigal, Are You Now or Have You ever Been og Darla. Alle disse er fulle av hans varemerker: Humor, storslått action, helter som ofrer seg for menneskeheten og en genuin forståelse for de mørkeste øyeblikkene. I sesong tre er det ikke han som står bak de virkelige perlene dog, selv om Lullaby raver høyt over de andre episodene. Dette må gå til Jeffrey Bell og David Greenwalt for henholdsvis Forgiving og Sleep Tight som krever sitt ytterste av våre helter og lar de kvernes gjennom en større turbulens av sorg og tragedier enn de har gjennomgått til nå. Spesielt er det Wesley som får gjennomgå, noe Denisof tar på strak arm og gir karakteren flere nyanser av sårhet og desperasjon.

Puslespillbitene
Boreanaz inntar igjen rollen som Angel, og det synes på han, at dette er en rolle som han blir mer og mer komfortabel med. Selv om han aldri var den beste skuespilleren i hans tid på Buffy the Vampire Slayer, viste han alltid et potensiale. Dette fikk han testet til fulle når han fikk sin egen serie. Allerede i første sesong ser vi en karakter som bryter ut og viser en større bredde av emosjoner knyttet til komplikasjonene som han står ovenfor. Sesong to er en enda mørkere sesongen for Angel, og Boreanaz får gravere seg dypere ned i karakterens mørkeste kjeller. Her spiller han karakterer med en gi-faen-holdning, som er så langt fra den Angel vi kjenner. Likevel, passer det godt inn i fortellingen som blir fortalt og Boreanaz får frem Angels likegyldighet og bitterhet. I sesong tre skrus emosjonene opp med flere hakk, og det er ikke måte på hva Angel skal gjennomgå. Boreanaz får mer å bryne seg på, og bortsett fra enkelte øyeblikk hvor det virker som han kjeder seg, Provider er en av de, er han gjennomgående eksplosiv i de viktigste øyeblikkene, og andre en mann som lytter og forstår de rundt ham mer enn tidligere. Karakteren i seg selv får kanskje ikke så mye utvikling i denne sesongen, men gies mer tid til å reagere på de fine og urettferdige tingene som skjer med han.

Jeg har aldri vært noen stor fan av skuespillet til Carpenter, men i likehet med Boreanaz er det en rolle hun har blitt mye tryggere på hva hun kan tilføre karakteren sin og hva manglene er. Selv om jeg liker Cordelia godt i begynnelsen av sesongen, og hun får god karakterutvikling, så er det ikke skuespillet til Carpenter som er problemet; manusforfatterne forandrer hennes karakter til nesten ugjenkjennelighet mot slutten av sesongen. Jeg setter pris på karakterer som forandrer seg og som blir mer komplekse, ala karakterutviklingen til Buffy. Kompleksiteten til den karakteren var veldig påtakelig, men hun var alt i bunnen, seg selv. Jeg har vært stor fan av Cordelia som karakter gjennom de to sesongene av Angel. Likevel føler jeg at hennes transformasjon i løpet av sesongene gjør at hun i siste halvdel ender opp utrolig kjedelig og hun har ingenting å tilby en seer lengre. Carpenter gir dog henne flere gode kvaliteter, og hun kan oppfattes veldig moderlig i mesteparten av sesongen. Dette er en av elementene til karakteren jeg setter pris på. Hun tar seg alltid av de andre. Likevel synes jeg hun mistet sin unike karakter i det sesong tre begynte.

Helt siden Wesley dukket opp i Buffy sesong tre har jeg likt denne karakteren. Men det er i denne serien han fikk virkelig skinne. I den første sesongen var Wesleys karakter preget av å være klumsete og at han ikke hadde gode nok sosiale antenner. Dette var ekstraordinært portrettert av Denisof, som viste at han hadde store komiske talenter. I sesong to fikk han enda mer karakterutvikling og hans mørke persona preget Wesley i mye større grad. Det hjalp også at han ble lederen til gjengen og vi fikk se en selvsikker karakter. Han var fremdeles klumsete, men her fikk også Denisof vise at han var mangefasettert. Dette taes enda lengre i sesong tre, og Wesleys karakter kvitter seg nesten helt med sin klumsethet. På slutten av sesongen er han den mest komplekse karakteren Whedon har utviklet. Skuespillet til Denisof i denne transformasjon er ytterst troverdig og omfattende. Til tider er det nesten som om det ikke er Angels serie, men Wesley som er hovedvokalisten. Denisofs skuespill er virkelig uensartet og hvorfor dette ikke har ført til at han er en større stjerne skjønner jeg ikke noe av.

Gunn er en av de karakterene i serien som aldri får noen særlig karakterutvikling. Sesong tre er dessverre ikke et unntak, og selv om noen episoder fokuserer på han og han innleder et forhold til noen, så er det ikke så mye å hente i denne karakteren. Sammen med Lorne og til tider Fred, er Gunn en ordinær karakter som ikke gjør noe særlig ut av seg. Selv om karakteren har lite å jobbe med, klarer likevel Richards å få frem den hjelpesløsheten. Sånn sett passer karakteren godt inn. Lorne lider litt av samme syndromet, men i likhet med Gunn får han enda mindre å gjøre. Jeg var større fan av denne karakteren i sesong to. Her var Lorne ikke like mye med, men da han var, var dette en veldig fascinerende og mystisk karakterer. Jeg skulle ønske at dette også var tilfellet for sesong tre. Hallets karisma truer til tider å bryte ut av skjermen, selv om karakteren Lorne har vært urbukelig siden starten av sesong tre. Litt synd da han fikk en del utvikling i slutten av sesong to. I likhet med de to andre kunne Fred vært en karakter som virkelig kunne ha vært noe unikt for Angel. I begynnelsen av sesongen er hun veldig fascinerende og vi får små glimt av hvem hun er. Det hjelper også at Acker enkelt og greit er en veldig god skuespiller. Hun viser seg også senere i serien å være utrolig mangefasettert. Uten å røpe noe, så forandrer Fred sin rolle seg drastisk i løpet av en sesong. Dessverre får hun ikke så mye å gjøre etter episoden Fredless, bortsett fra å bli beundret og være en informasjonsdumper.

Når det gjelder antagonistene Darla, Holtz og Connor, vil jeg våge å påstå at førstnevntes transformasjon gjennom sesongen er den mest fascinerende. Benz får også mer å jobbe med denne sesongen. Hun får vist en rekke med emosjoner, alt fra en mors kjærlighet til mer primale følelser for å beskytte sin ufødte ungen. Jeg er regelrett begeistret hver gang Benz er på skjermen. Hun gløder av spillelyst og er ekspesjonelt troverdig. Holtz er i motsetning ikke like fascinerende å følge. Når jeg så sesongen første gang levde jeg meg veldig inn i tilbakeblikkene hans. Hans fortid med Angel og Darla er til tider hjærteskjærende. I disse scenene viser Szarabajka seg fra den sårbare men tøffe siden sin. Dessverre er ikke tilbakeblikkene like effektiv den dag i dag, selv om det skjærer meg i hjertet å se hva han får gjennomgå. Som karakterer har Holtz et stort potensiale, men fordi manusforfatterne ikke klarte å følge opp det som blir lovt faller det på sidelinjen. Sistemann ut er Connor, og selv om jeg aldri har likt han som karakter, er hans inntreden i sesong tre veldig oppslukende. De tre episodene han er med i viser Kartheiser virkelig at han var klar for jobben, og nyansene i hans ansiktsmimikk viser dette.

Episk uvitenhet
De to første sesongen klarte fint å blande «monster-of-the-week» episoder med hovedhandlingen. Spesielt var sesong to en innertier på dette. Ikke noe i mot første kapittel av Angels reise, men kvaliteten var betraktelig høyere i nummer to. Så er vi over i tredje del og her virker det som manusforfatterne ofrer god karakterfortelling for å vise en mest mulig episk handling som mulig. Når det er sagt, er det episke helt på topp når det virkelige tar av. Vi har mye bedre koreografi av slåsskampene, og da spesielt på slutten av sesongen hvor det i større grad blir utilisert saktefilm. Det kan kanskje høres litt klisje ut med slåsskamper i saktefilm. Men måten dette blir gjort på er det som redder det. I stedet for å la store deler av kampen foregå i saktefilm blir dette krydret i små doser over disse sekvensene. Som sagt er fokusen i sesongen på å levere en episk handling. Dette vil jeg si at de sånn sett klarer, og jeg koser meg glugg ihjel i de beste øyeblikkene. Hvis man tar et nærmere blikk på det hele er det veldig mye av fortellingen i sesongen som blir overfladisk. Dette er fordi de presser på uten å tenke over hvordan de skal løse det hele. Førstedel av sesongen er brukt til å bygge opp til et stort oppgjør. Problemet er at utførelsen av dette er er laber og mangefull. Man får en fornemmelse for at skurkene i sesongen er ekstremt farlige og at dette ikke kommer til å gå bra. Det er så synd at når det kommer til stykke blir det akkurat som om de tre grisene skulle prøvd å blåst ned huset til ulven.

Humørløs vampyr
Humor har alltid vært en stor del av Whedons serier og selv om denne sesongen ikke er et unntak; ser vi at mørket tar over og det er ikke så mye vittigheter å finne. Heldigvis er det ikke like mørkt og deprimerende som Buffy sesong seks. Likevel føler jeg at litt mer humor kunne lettet trykket i de verste situasjonene. Det gjør at sesongen kan oppfattes som humørløs til tider. Det er nok av absurde situasjoner som når Wesley snakker med en hamburger eller når Fred og Gunn blir tatt til fange av et sultent tre. Sistnevnte er kanskje ikke ment å være morsomt, men det stopper meg ikke fra å himle med øynene og le av det. Selvfølgelig er det nok av morsomme dialoger som alltid, men de er ikke like oppfinnsomme eller finurlige som de pleier å være. Det er ikke som om jeg forventer at det skal være flere episoder knyttet til absurditeter, men jeg hadde satt pris på opp i alt det som skjer noen situasjoner hvor humoren kan trenge mer frem.

Det gode og det onde
Om jeg skal komme med en dom på sesongen i sin helhet så vil jeg påstå at første halvdel er den klart beste. Her får vi blant annet se gjengen mer knyttet som en familie en tidligere. Dette er nok på grunn av deres reise til dimensjonen til Lorne på slutten av sesong to. Men det har også mye med at karakteren Angel har sluttet å være så oppsatt på at han skal få sin premie for lang og trofast bekjempelse av de onde. Han har akseptert at han er beskytteren for dem som trenger hans hjelp og en god venn til gjengen sin. Borte er den Angel vi så i sesong en og to som helst ville sitte alene og gruble. Borte er den karakteren som ville beskytte gjengen sin fra sin «onde» side. Denne «onde» siden kommer tilbake i slutten av sesongen, men første halvdel viser en Angel som er fast bestemt på å holde gjengen sammen og de er bedre sammenknyttet på grunn av det. Samme gjelder for de andre: Wesley har funnet sin plass som lederen deres, Cordelia har akseptert at hun hjelper resten med synene sine, Fred finner sin plass i gruppen selv om hun mener at hun ikke hører til blant dem, Gunn mer eller mindre aksepterer Angel og sin plass i gruppen mens Lorne er den samme gamle men fremstår mer absurd.

Sesongen preges også i større grad av en del dårlige episoder, og mange kommer gjerne på rekke og rad. Samtidig er det også en sesong som har noe av det beste serien kan by på. Likevel er manglene størst og de gode episodene klarer ikke å gjøre helheten noe særlig bedre. Vi har Provider som viser Angel som uhyre opptatt av å tjene penger. Dette er eller har aldri vært en del av karakteren hans. Man kan skjønne det på grunn av situasjonen han befinner seg i, men helhetlig har dette aldri vært noe Angel er opptatt av. Couplet har det treet jeg snakket om. Selv om det er en del relevant karaktermessig i episoden: Blant annet føler Angel seg oversett på grunn av Groo (Mark Lutz) som kommer tilbake til Cordelia. Alt dette henspiller på Angels nytteløshet, men også noen kjærlighetsintriger. For ikke å glemme Double or Nothing som er en av de episodene som er sentrert på Gunn. Konklusjonen og monstrene i denne episoden er ganske absurd, og ikke på den gode måten. Man finner fremdeles noe relevant i episoden, som Angels sorg over det som skjedd episodene før. I det store og det hele er disse episodene mer ødeleggende for sesongens helhet enn de er bra.

Nå høres jeg veldig ut som en sur gammel gubbe, og det må jeg rette på. Offspring starter opp hovedhandlingen for fullt og vi stifter bekjentskap med Darla igjen. Episoden er en uhyre god begynnelse og dette har veldig mye med Benz portrettering av Darla å gjøre. Her får vi se en Darla vi aldri har gjort før. Hun er fremdeles ond, men fordi hun er gravid opplever hun følelser hun aldri har gjort før. Dette er hjerteskjærende å se på. Loyalty setter Wesley i en kinkig situasjon. Det er en episode som tester Wesleys lojalitet til Angel. Denisof er i denne episoden på hans beste, kanskje i hele serien. Han er høyt og lavt, og det er en sliten og sørgmodig Wesley vi får se. Det er virkelig rørende å se han så hjelpeløs. Utmattende og troverdig spilt av Denisof. Den siste episoden jeg må berømme er Forgiving. Utfallet av Wesleys valg kommer frem i lyset, og resten av gjengen må ta et oppgjør med Sahjhan. Veldig godt skuespill fra alle innvolverte, og da spesielt Boreanaz i en ganske gripende og eksplosiv scene. Disse tre episodene er uhyre godt snekret sammen fra alle hold. Hadde resten av sesongen vært som dette hadde jeg ikke klaget.

Konklusjon
Denne sesongen holder seg ikke godt. I det jeg begynte på min n'te gjennomgang tenkte jeg at dette kom til å bli bedre enn jeg husket. Det var det for så vidt i første halvdel av sesongen. Men så kom jeg til den delen som jeg liker minst; den begynner med Provider. Her stoppet jeg og fortsatte ikke før en halv måned etterpå. Gjensynet var for så vidt ikke så dårlig, og jeg koste meg glugg ihjel med en rekke episoder. Problemet er de tannløse antagonistene og for stor fokus på de storslåtte øyeblikkene. Mange av disse øyeblikkene er meget gode, men hovedproblemet er at de overskygger eller neglisjerer karakterutvikling helt. Det beste med sesongen er helt klart Wesley, som er kanskje den eneste som får en skikkelig oppbygging gjennom sesongen. Skuespillet til de andre klarer aldri å overskygge Denisof, som virkelig er stjernen i sesongen. Alt i alt er det en sesong jeg kan anbefale, for det er mange episoder av høy karakter. Men det er ikke en sesong jeg kan anbefale å starte med. Det er bare så synd at helheten blir så ujevn. En sterk treer.