Sesong fire av Angel bærer preg av dårlig planlegging og dårlig utførelse. Det er fremdeles noen lysglimt å skimte. Dessverre er det lite karakteroppbygging å skrive hjem om. Sesongen prøver heller å lage en så episk fortelling som de kan makte. Det makter de på sett og vis i første halvdel av sesongen. Problemet melder seg når de ikke klarer å følge dette opp med nok interessant karakterobservasjoner. Dette fører til at sesongen havner litt på feil side av skalaen. Skuffende at den ikke holder seg godt i løpet av årene.

I likhet med sesong tre, har det fjerde kapittelet vært en stor favoritt her i gården. Jeg tror nok jeg alltid har likt episke fortellinger, og likedan fortsettende plot. Dette omfavner sesong tre og fire på en stor skala men glemmer dessverre delvis karakterene. Når en karakterdreven serie ofrer karakterene fremfor å fortelle en episk fortelling er det noe som ikke stemmer. Det største problemet er utførelsen og selve utfallet av denne fortellingen. Som i sesong tre bygges kapittelet opp rimelig godt frem til et visst punkt (her er det frem til episoden Apocalypse Nowish). Etter dette faller alt de har bygget opp sakte men sikkert ned. Det er likevel noen elementer som funker: Introduksjon av karakteren Faith godt ut i sesongen er stort lyspunkt, Wesleys karakterutvikling er fremdeles veldig fascinerende å se på, slosskampene har fått stor uttelling (bare se på den klimatiske slutten av Apocalypse Nowish). Dessverre er det ikke nok til å redde katastrofen fra å falle sammen. Største problemet er nok karakteren til Cordelia og Connor som vil bli dekket nøye i anmeldelsen av karakterene. Problemet som vi skal se er den fortsettende fortellingen som tar helt over og tar nesten helt knekken på det narrative.

Apokalypsen tar over

I likhet med sesong tre begynner dette kapittelet haltende, men har likevel mye potensiale. Første episode Deep Down er en meget god begynnelse på sesongen. Den fungerer som en god introduksjon til karakterene og hvor de er på begynnelsen av sesongen. Episoden er skrevet av Steven S. DeKnight som er en av de bedre skribentene i denne sesongen. Det er også han som har skrevet den til nå nevnte Apocalypse Nowish (bare å bli vant til det, episoden kommer til å bli nevnt ofte). Som viser en av de beste utførte episodene i sesongen. Den er ganske ordinær til å begynne med, men følger opp det som har skjedd i episodene forut samtidig som den setter en standard som blir vanskelig å følge opp. Før jeg snakker mer om den, bør jeg snakke litt om hvor karakterene er på dette punktet i serien.

Angel (David Boreanaz) ble på slutten av sesong tre sunket til bunnen av havet i en metallboks av sønnen sin, Connor (Vincent Kartheiser). Connor gjorde dette for å hevne fordi han trodde Angel hadde drept hans surrogatfar Daniel Holtz (Keith Szarabajka). Cordelia Chase (Charisma Carpenter) ble hentet av Skip (David Denman) fordi hun hadde vokst fra verdenen og nye oppgaver ventet henne. Ikke spør mer om dette narrative vissvasset, det er bare for dumt. Charles Gunn (J. August Richards) og Winifred 'Fred' Burkle (Amy Acker) er de to eneste igjen og forsøker iherdig sammen med Connor å finne de andre. Wesley Wyndam-Pryce (Alexis Denisof) som ble forlatt av de andre da han prøve å "kidnappe" sønnen til Angel, har startet sitt eget byrå. Han finner en sjelefrende i Lilah Morgan (Stephanie Romanov), en advokat for det onde advokatfirmaet Wolfram & Hart. Lorne (Andy Hallet) derimot befinner seg i Las Vegas hvor han har blitt tatt til fange av Lee DeMarco (Clayton Rohner) som prøver å stjele menneskers fremtid. Nye og gamle bekjentskaper er denne gangen Faith Lehane (Eliza Dushku), Gwen Raiden (Alexa Davalos) og The Beast (Vladimir Kulich).

Boreanaz som Angel er fremdeles fascinerende å se på. Hans skuespillerprestasjoner går opp flere hakk for hver sesong. I begynnelsen av sesongen har Angel mistet opptmismen og flere måneder på bunnen av havet har satt sine merker. Han kommer seg aldri tilbake til det gamle, og begynnelsen mot den bitre Angel vi ser i sesong fem begynner her. Likevel kjemper han for de han er glad i og er fast bestemt på å redde Cordelia, og samle gjengen igjen. Prisen han til slutt må betale for dette vil bringe konsekvenser i alle hans rekker. Likevel sitter han igjen med et håp om at noen vil komme ut av det i live. Boreanaz formidler denne smerten og lysten på å gjøre det rette på en fabelaktig måte. Han er fremdeles litt slapp i de uengasjerende øyeblikkene, men som hans alterego, og når det meste går han imot, er utrolig forlokkende å se på.

Connor spiller en mye større rolle i den sesongen enn den forrige. I sesong fire får han virkelig vite hvordan det er å være en tenåring blant de voksne, og alt det bringer med seg. Hans ferdigheter som fighter er fremdeles udiskutable. Likevel blir ikke potensialet han har etterfulgt, og blir istedenfor kastet inn i en endeløs strøm av klaging, syting og tvilsomme forhold i et forsøk på å tilhøre noe. Det er ingen tvil om at Kartheiser er en god skuespiller, selv om han ikke alltid får vist alle paletter i sin fargeskala. Ut i fra manuset blir han tegnet som en ganske endimensjonal karakter, da skribentene ikke helt vet hva de skal gjøre med han. Han blir derfor dratt mellom karakterene i en heftig drakamp som kulminerer i et basketak som endrer hans situasjon for alltid.

Carpenter som jeg nevnte i sesong tre er kanskje den verste skuespilleren i ensemblet. Det potensialet hun viste i forrige sesong er nesten helt borte. Dette potensialet blir nesten etterfulgt da hun er helt klart mest fascinerende i begynnelsen av sesongen. Problemet er at til mer sesongen skrider frem dess verre blir hennes prestasjoner. Det virker nesten som om hun går gjennom rollen i søvne, og tar seg selv i gjespe veldig ofte. Selv om jeg ikke var fornøyd med karakterfremgangen til Cordelia i sesong tre er det ingenting i forhold til hva manusforfatterne gjør med henne her. Hun går fra å være noe fascinerende til å nesten ta knekken på karakteren. Merk mine ord, dette er ikke skuespillerinnen sin feil, det ene og alene ansvaret ligger på manusforfatterne. Hennes forhold til Angel og de andre forandres for alltid.

Gunn får kanskje mer å gjøre i denne sesongen, men karakteren får ikke noen særlig relevanse sånn sett. Han er fremdeles den sterke i gjengen, og kjæresten til Fred. Vi får aldri se noen episoder dedikert til karakteren. Selv om han får litt fokus i episoden Players, er det likevel så lite at relevansen ikke blir tilstedeværende. Det kan likevel sies at det virker som Richards koser seg mer her enn han har gjort på lenge. Hans forhold til Fred utvikles, tværes og blir til slutt kastet til siden for intrigenes skyld. Hans identitet blir også stilt i søkelyset. Problemet er at dette ikke blir nok ført under lupen. Richards gjør en kapabel jobb med det han blir gitt og kaster ikke skam på karakteren.

Acker viser seg fremdeles som en av de beste skuespilleren av ensemblet, selv om hun får mindre å gjøre enn sine mannlige motparter. Heldigvis er ikke dette så marginaliserende som i neste sesong. Hun får i denne sesongen en sjanse til å skinne i Supersymmetry og The Magic Bullet. Meget mulig to av de bedre episodene denne sesongen. I førstnevnte episode utforskes karakteren Fred mer enn det har blitt gjort til nå. Det viser noen sider av henne som kanskje ikke er så sympatiske, men det gjør karakteren hennes mer forlokkende å se på. I sistnevnte viser hun seg som en av de sterkeste karakterene da hun klarer å komme seg bort fra fortryllelsen hele verden har kommet under. Det er bare så synd at med en gang disse episodene er over går hun tilbake til bakgrunnspynt: Hun får leke kjæreste med Gunn og et objekt for Wesley.

Igjen er det Wesley som stikker av med prisen som beste karakter i serien. Min fascinasjon for denne karakteren vil meget mulig begynne å bli kjent nå. Hans kompleksitet blir ytterliggjort i form av hans forhold til Lilah og hans interaksjoner med Faith senere i sesongen. Kranglingen han har med Gunn gjør at Wesley får vist litt mer av hans tvilsomme sider. Dette er dog konsekvensene av det som skjedde med han i sesong tre. Denisof er fremdeles en meget mangefasettert skuespiller og fyrer på alle sylindrene i alle scener han er med i.

Jeg har ikke alltid syntes at karakteren Lilah var så interessant, men hennes interaksjoner med Wesley gir henne etterlengtet kompleksitet. Heldigvis er ikke klisjeen med kvinnen som blir definert gjennom forholdet til en mann så mye i søkelyset med deres forhold. Det er dog tydelig at de to er fascinert av hverandre, og mye av grunnen til dette er grunn av det stadiet i livet de er. Hennes rolle i forholdet er mye det samme som hans, bortsett fra noen creepy forskjeller som jeg ikke vil uttale meg om her. Romanov er ingen dårlig karakterskuespiller og tar det meste på strak arm. Hun er likedan som Sarah Michelle Gellar; du kan se alt i ansiktsmimikken og øynene hennes. Fabelaktig!

Lorne får fremdeles nesten ingenting å gjøre, bortsett fra å kommentere situasjonen og drikke seg full. Hallet gjør det han kan med rollen, men dette er tegnet på en karakter som manusforfatterne ikke klarer å gi slipp på; enn at han bringer noe nyttig til bordet. Dushku derimot gjør mye på sine tre episoder. Jeg har aldri vært noen stor fan av skuespilleren, men det virker som hun lever og ånder for karakteren Faith. Hun bryter ut av fengslet i det Wesley forteller henne noe som forandrer situasjonen helt. Hennes helteambisjoner blir satt på prøve, og hun mister nesten livet i prosessen. «Bad girl» etiketten er fremdeles tilstede, men nå maler Dusku henne med nyanser av hvitt og viser Faiths lederegenskaper.

Før jeg går over på styrkene og manglene i sesongen, må The Beast nevnes med noen setninger. Hans inntreden i sesongen er veldig episk og kul. Effektteamet stod virkelig på når de lagde hans kostyme, for dette er umakelig gjort. Selve skuespillet er heller ingenting å si på, men han lykkes best i kampscenene; for dette har de virkelig gjort sin fryd med. Det er bare så synd at utfallet ikke ble slik jeg håpte på.

Nytt hinder for gjengen

Selv om graviditeten til Carpenter ødela noen av plotene til Whedon, vet jeg ikke om det var så mye som kunne reddes sånn egentlig. Det største problemet er å samhandle den episke historien de prøver å fortelle med karakterene som er etablert fra før av. Jeg kan ikke påstå at karakterene handler utenfor de etablerte rammene, men det er ikke så mye utvikling å skrive hjem om. Det største problemet er hvordan karakteren til Cordelia behandles. Hun er frustrerende, sjalu på feil tidspunkt (noe som gir klare signaler om at alt ikke er som det skal være med henne) og beint gjennom dårlig skrevet. Som du kanskje har skjønt er det vanskelig å forklare hva det er som feiler denne karakteren uten å røpe visse detaljer. Hopp over de neste avsnittene hvis du ikke vil få røpt hva som skjer.

For det første er Cordelis tilbakekomst forkludret av dårlige og oppbrukte klisjeer. I det hun ankommer hotellet igjen i episode fire, Slouching Toward Bethlehem, har hun hukommelsestap. Denne klisjeen er så oppbrukt at hver gang jeg ser at den blir brukt, klasker jeg hendene mot fjeset så hardt at jeg nesten får hjernerystelse. Selve episoden er ikke så verst, og gjør for så vidt en god jobb med å forklare hva det er som skjer. Og her kommer mitt andre poeng, eller delpoeng av det første: Gjengen lyver til Cordelia, noe som er et klart tegn på at manusforfatterne har tenkt å fjerne henne fra dem. Dette er så typisk, karakterer som tror at deres venn ikke takler sannheten og velger derfor å lyve. Jeg er en person som kanskje sier mye rett ut, men i forhold til å holde sannheten borte fra personer må det da være bedre å få høre hvordan det virkelig er?

Mitt andre poeng er Cordelias interaksjoner med Connor. Han i motsetning til de andre lyver ikke for henne. Sånn sett er han en god påvirkning på henne. Problemet er at det som skjer mellom dem er ikke basert på et vennskap, men ut i fra relasjonsintriger. Jeg skjønner at dette var nøvendig for det som skal skje senere. Jeg er dog ikke sikker på om manusforfatterne hadde planlagt så langt som at Jasmine skulle fødes av Cordelia. Beviset er problemet med å omskrive visse elementer fordi Charisma hadde blitt gravid. Det faktum at Connor og Cordelia til slutt har seg i Apocalypse Nowish er beviset på en serie som går langt over streken hva god fortelleregenskaper er. Hun var tross alt surrogatmor for Connor når han var liten før han ble kidnappet av Holtz. Dette er så feil på mange punkter at jeg stønner av forakt hver gang jeg ser scenen.

Mitt siste poeng er Cordelia som en slags «Big Bad», feiler så miserabelt. At hun velger å formørke solen og transformere Angel til Angelus gir ikke så mye mening i forhold til hennes endelig plan. Eller Jasmines endelig plan om å bli født og innføre verdensfred. For å ikke glemme Cordelias mørke og kraftig røst som bare høres parodisk ut og forringer noen slags forhold til antagonisten. Det som enda verre er at hennes kumpan velger å lage en kniv av sin egen kropp. Spesielt når det viser seg at det eneste som kan drepe han, er en del av han selv. Dette er akkurat som Signs, hvor utenomjordske vesener velger å innta jorden selv om deres kryptonitt er vann.

Barken og veden
Som poengtert allerede starter sesongen lovende med Deep Down, og vi får en skikkelig innføring i hvordan det står med karakterene. Angel drømmer om å ha hele familien samlet. Akkurat denne åpningsdelen av sesongen er bittersøt da man vet at de aldri kommer til å være så nære lengre. Som familie var Angel og de andre ganske knyttet i sesong tre. Denne sesongen derimot, er det det mørke og såre som gjelder. Forhold skal tværes og man skal påføre karakterene med så mye smerte, at når de komme opp igjen for oksygen skal man heie på dem. Det gjør jeg for så vidt, problemet er at de er altfor lenge under vann til at kvaliteten virkelig skinner igjennom. Da er det litt ironisk at jeg mener at de kunne sikkert ha brukt mer tid på å holde Angel under vann og la Fred og Gunn lete lengre. Likevel var det bra at de ikke brukte lang tid på dette, da det fort kunne ført til en treg begynnelse.

Andre episode lar ting roe ned litt med introduksjonen av Gwen. Jeg må innrømme at jeg likte henne veldig godt i denne gjennomsyningen. Hun har en del morsomme replikker og har god kjemi med Angel. Problemet med introduksjonen er at hun plutselig forsvinner og kommer bare tilbake når plotet trenger henne. Dette er et gjennomgående problem i sesongen. Det skal også nevnes at Gwen neste gang blir utelukkende brukt som et objekt i relasjonsintriger mellom Angel og Cordelia. Dette er tvilsom manipulasjon på sitt verste.

Bortsett fra The House Always Win, er de syv første episodene meget gode og da spesielt Supersymmetry og Apocalypse Nowish. Første tar for seg Fred og hennes inntog tilbake til vitenskapen. Som nevnt tidligere viser denne episoden sider av Fred vi ikke visste var der. Dette tar henne heller ikke utenfor sine etablerte rammer, da det har direkte henvendelser til det som skjedde i slutten av sesong to. Fred ble sendt til en dimensjon hvor hun var slave i fem år. Hun har enda ikke funnet ut hvem dette var. I det hun det avsløres hvem det var som sendte henne til Pylea tar hun noen avgjørelser som blir avgjørende i henhold til hennes forhold til Gunn. Skuespillet til Acker i denne episoden er til å ta å føle på, og det er lenge til hun gjør en slik sterk og troverdig fremskilning. Jeg liker også godt utforskningen av forholdet hennes til noen hun trodde hun kunne stole på, men som viser seg å være noen helt annen. Den viser også sentrale forskjeller mellom Gunn og Fred, og hvorfor deres forhold ikke kan overleve lenge.

Apocalypse Nowish har alltid vært en klar favoritt, og det er først og fremst på grunn av den episke kampen mellom gjengen og The Beast. Dette er en av de beste slåsskampene serien har skapt. Musikken er bombastisk, og selv om Angel og gjengen står å venter på tur er det noe ytterst klimatisk med denne scenen. Episoden markerer også Wesleys tilbakekomst i gjengen. Han er fremdeles ikke den personen han var før han ble forlatt, men det er ytterst fascinerende å se hans interaksjoner med gjengen. Wesley har alltid vært villig til å gjøre det som trengs av han, enda mer på dette punktet. Desverre skal ikke idyllen vare lenge, og episoden slutter med karakternedslaktning av verste sort (jeg skrev om dette to-tre avsnitt ovenfor).

Det er også dessverre etter dette sesongens kvalitet synker gradvis. Aktørene blir slappere og manuset er ikke så kvasst lengre. Det er veldig synd da Apocalypse Nowish satte en standard for hvordan episodes skal lages. Episodene etter drar føtene sine langsomt etter seg og mange av de blir brukt som informasjonsdumper så vi skal bli oppdatert på alt som skjer og hva gjengen kan gjøre for å overvinne det. Underholdningen og spenning stiger ytterliggere i det Angelus og Faith kommer på banen, men klarer dessverre ikke å redde sesongen fra å synke lengre ned. Med en gang Faith forsvinner mister sesongen sin gnist. Likevel må jeg si at avsluttningen på sesongen er mye bedre enn tredje kapittels. Det fremdeles mange gode scener her og der, det er bare så synd det ikke hever helheten. Alle Gunns scener med Gwen i Players er veldig underholdende å se på, Faiths kamp mot The Beast og Angelus i Salvage er slik jeg ønsker å se serien, og selv Faith får mye karakterutvikling. Mørkheten legger seg over serien og det virker ikke som det skal skje noe bra igjen. Siste episoden tar dette litt tilbake, og selv om det som skjer i episoden er litt vanskelig å svelge er det fremdeles en god nok avslutning på en sesong som har slitt med å holde kvaliteten oppe.

Ingen god årgang

Det er dessverre helt sant i dette henseendet. Med anmeldelsen håper jeg at jeg har belyst de gode og dårlige sidene av sesongen. Dessverre er de dårlige sidene så fremliggende at det er vanskelig å sluke serien på et gap. Tvilsomme handlinger og svake karakteroppbygginger gjør seg gjeldende. Serien har blitt litt for høytidelig og klarer ikke å hente seg opp igjen før neste sesong. Det vi får er et sammensurium av gode skuespillerprestasjoner fra ensemblet, men det narrativet klarer dessverre ikke å matche det.