Sesong tre av Lost tar tilbake magien. Karakterene tar forsete, mens mystikken fra sesong to blir mindre vag. Det er fremdeles vagheter å spore, men i motsetning til forrige sesong er dette mye mer interessant. Nye fascinerende karakterer får også fokus. En av mine favorittsesonger av Lost.

Jeg har lenge hatt et hat/elsk forhold til tv-serien Lost. Den første sesongen var helt fantastisk fra ende til annen, og det synes jeg nå også med noen forbehold. Den har en ganske god oppbygging frem til midten av sesongen, før den mister litt av momentumet. Heldigvis henter den seg fort opp igjen. Karakterene i sesong en bygges opp på en sublim måte med de forskjellige og fascinerende tilbakeblikkene. Som alltid er disse et bindeledd til de enkelte karakterenes fokus i hver episode. Sesong to holdt nesten på å kvele mitt forhold til serien. Her ble historiene pakket inn med altfor mange spørsmål og veldig få svar. Det var til tider som at produsentene holdt det hele vagt bare for moro skyld. Jeg kan sette pris på mystikk for å beholde integriteten til visse karakterer og fortellinger, men når det koker elementer vekk bare for utsette det uungåelige mister jeg tålmodigheten. Dette førte også til at jeg nesten sluttet å bry meg om karakterene. Heldigvis kom sesong tre og reddet det hele. Her kom spenningen tilbake, og den blandet godt karakterinteraksjoner med mystikken som fremdeles Lost er best på. Etter gjentatte tittinger var jeg redd for at sesong tre skulle miste sin appell. Men i det jeg satte meg ned for å se den igjen, pustet lettet ut: Den er fremdeles en av min yndlingsesonger og gjør veldig mye rett. Flere av karakterene får mye fokus, og heldigvis er ikke mytologien like sterkt prioritert. Charlie Pace (Dominic Monaghan) får blant annet rettet opp sitt frynsete rykte fra sesong to, og Desmond Hume (Henry Ian Cusick) får en mye større rolle enn før. Deres skjebner linkes sammen på måter jeg ikke skal fortelle, men jeg storkoser meg over. Helhetlig funker sesongen veldig bra. Rent bortsett fra de to første episodene som truer med å kjøre serien fast. Heldigvis retter dette seg opp i neste episode og vi får det serien er kjent for: Humor, action, tragedier og mystikk.

Begynnelsen
Lost har nesten alltid basert seg rundt en mystisk fortelling med karakterene i sentrum. Sesong tre er ei heller ikke et unntak. Serien begynner i det flyet Oceanic Flight 815 krasjer på en ukjent øy i middelhavet. 48 mennesker overlever og etter hvert blir det klart at de ikke bare kommer til å slite med å finne seg mat, men å overleve mot de som befinner seg på øya. I sesong en så vi de overlevende sakte men sikkert bli en større gruppe ledet av Jack Shepard (Matthew Fox). Blant annet blir Claire Littleton (Emilie de Ravin) og Charlie sentrale karakterer gjennom noe fryktelig som skjer med de. På slutten av sesongen sprenger de opp en luke som John Locke (Terry O'Quinn) har øyet hele sesongen gjennom. I sesong to får vi vite mer om øyas innbyggere og andre overlevende som James 'Sawyer' Ford (Josh Holloway), Jin Kwon (Daniel Dae Kim) og Michael Dawson (Harold Perrineau) kommer over etter de prøver å få tilbake sistnevntes sønn. Jack og Locke fortsetter å slåss seg i mellom om hvordan de skal styre en nylig oppdaget luke i bakken. På slutten av sesongen slipper Michael, Ben Linus (Michael Emerson) fri fra fangenskap, etter å ha inngått en avtale om å få sin sønn tilbake. Jack, Sawyer, Kate Austen (Evangeline Lilly) blir tatt til fange av The Others, men de slipper fri Hugo 'Hurley' Reyes (Jorge Garcia). I det sesong tre åpner er de tre fremdeles fanget av The Others. Hurley har kommet seg tilbake de andre overlevende og Locke planlegger å redde dem. I løpet av sesongen får vi vite mer om The Others og selve øya. Vi får en ny fascinerende og sentral karakter i form av Juliet Burke (Elizabeth Mitchell), som viser ikke å være helt som hun fremstår.

Flokete mystikk
Serien blir fremdeles ledet av manusforfatterne Damon Lindelof og Carlton Cuse. Det er tydelig at de prøver å få serien på bedre spor og vi får ikke lesset på oss like mye vagheter og mystikk som sesong to prøvde å gjøre. Dette er fremdeles en stor del av sesongen, men fokusen på karakterene er å bli nærliggende. Selv om de to første episodene truer med å knuse momentumet fra slutten av sesong to, retter dette seg fort opp. Fra episode tre og utover virker det som produsentene har fått en fornyet inspirasjon og fokus. Et av det mest fascinerende elementene med sesongen er Charlie og Desmonds tilknytning og reise. For det første fordi Charlie var på langt vei ned i gjørma i sesong to. Dette rettes opp ved å gjøre han mye mer sympatisk og slenge han sammen med Claire igjen. For det andre var Desmond en fascinerende karakter allerede i sesong to, og han var ikke en sentral karakter. Utviklingen og tilbakeblikkene hans i sesongen er noe av det beste Lost har produsert. Dette er spesielt i episodene Flashes Before Your Eyes og Catch-22. For det tredje er kjemien mellom Cusick og Monaghan et unikum gjennom sesongen. Disse to er et stort funn.

Sesong to ble nesten litt for mye for meg. Det var flere episoder det ikke skjedde så mye, og mye av mytologien var uutholdelig. Karakterer som nektet å si noe når de ble utspørt, en stor frustrasjon. Dette er selvfølgelig ikke helt borte vekk, og mye av mystikk er fremdeles en stor del av serien. Men jeg har sakte men sikkert lært meg å sette pris på mystikk i fortellinger. Lost er fremdeles mesteren på slike fortellinger, og forteller aldri for mye. Tilbakeblikkene er fremdeles en sentral størrelse i sesong tre, til foragrelse og lykke for noen. Jeg stiller meg ganske nøyaktig i midten. Jeg har stor sansen for noen av karakterene sine tilbakeblikk; Sawyer, Jack og Locke blant andre. Mens storparten av Sun Kwon (Yunjin Kim) sine er som regel bare opptråkket mark. Det kan også være fordi Sun er den minst oppbygde karakteren av ensemblet. Tilbakeblikkene har den uheldige virkningene med å bli mindre relevante da de brukes i hver eneste episode. Dette er fremdeles noe som plager meg. Jeg hadde satt pris på om de ble utilisert mindre, for det er alltid bedre å la seeren ha lyst på mer istedenfor å overdrive. Tilbakeblikkene er heldigvis mye mer fascinerende i denne sesongen. Det hjelper også at du får en helt ny variant av dem i overgangen til sesong fire. Mer om dette i anmeldelsen av den.

Fascinerende karakterer
Det er fremdeles Jack som er hovedprotagonisten i serien, selv om flere av de andre karakterene truer med å ta over hans plass; Sawyer, Locke, Desmond, Juliet med flere. I sesong tre får vi se en mye mer forvirret Jack, han er fremdeles ikke sikker på sin plass. Etter det skjer uheldige hendelser på øya han har blitt tatt til fange, tar han noen valg som er forståelige. Problemet med karakteren hans etter at Kate, Locke og Sayid Jarrah (Naveen Andrews) finner han igjen, er at alle motivasjonene hans rimer ikke helt. Det er nesten som manusforfatterne ikke helt vet hva de skal gjøre med han. Fox spiller Jack fremdeles på en veldig ekspressiv måte. Han overdriver fremdeles veldig i de litt mer sårbare øyeblikk, og det blir av og til for overtydelig. Likevel synes jeg at han har blitt mye tryggere på sin rolle, og det er spesielt i de mer eksplosive utbruddene han får vist sin rekkevidde.

For hver sesong så blir jeg mer og mer oppslukt av karakteren Locke og hvor naiv, og likt et barn han er. Mannen med den store skjebnen kan til tider være veldig frustrerende da du ikke alltid skjønner hans motivasjoner. Han stoler blindt på hva øya forteller han, men tenker ikke alltid over konsekvensene. O'Quinn takler brasene makelig og gir oss et godt bilde av en mann som sliter med selvtilliten og sin vei i livet. Skuespillet hans er ikke påtatt og han får utmerket frem det lille barnet innpakket i den voksne mannen. I sesong tre tar Locke et par valg som får store konsekvenser for karakteren. Disse konsekvensene viser seg for fullt i sesong fire og fem. Selv om karakteren hans ikke virker å ha en fokus, ser du på slutten av sesong tre at alt er kalkulert. Det som jeg også liker med karakteren er at han er en mesterlig manipulator selv om han er så stakkarslig som du kan få det.

Sawyer har helt siden sesong en vært min favoritt og han gjør ikke noe for å sjenere sitt rykte. Karakteren går gjennom en større forandring i løpet av sesongen, og det han har opplevd biter seg merke i han. Om Fox er en ekspressiv skuespiller, så er han ingenting i forhold til Holloway. Denne mannen som begynte som en «jeg bryr meg ikke» karakter har nå sakte men sikkert mildnet. Dette får Holloway frem i sine følelseladede scener, og da spesielt en sentral episode han har med Locke, The Brig. Om ikke annet klarer Sawyer å stadfeste enda mer hvorfor han er min favorittkarakter i denne episoden. Dette fremheves også i episoden Every Man For Himself der vi får se Sawyer i fengsel. Vi lærer kanskje ikke så mye om han her, men scenen han har med Cassidy Phillips (Kim Dickens) og hans store lureri gjennom episoden solidiferer mitt inntryk av ham. Det hjelper også at han er veldig sympatisk i scenene fra øya.

Det er vel en underdrivelse å si at Kate aldri har vært min favoritt av karakterene. Jeg klarer henne i mindre doser, og spesielt i episoder som ikke handler om henne. I hennes tilbakeblikk og på øya i disse episodene blir hun fremstilt særdeles usympatisk. Mitt forhold til henne har heldigvis forbedret seg, og jeg har kommer mer under huden på henne. Heldigvis er ikke problemet mitt med henne skuespillet, for det er helt upåklagelig. Jeg tror hundre prosent på at denne kvinnen gjør alt det hun gjør, selv om hun usympatisk. Så jeg er glad for at det er konsistens i karakteren hennes. Hun gjør dessverre ingenting for å rette opp ryktet sitt i sesong tre. Hennes frem-og-tilbake mellom Jack og Sawyer får meg til å fråde av sinne til tider.. Hun er også til tider sjalu på forholdet til Juliet og Jack. Om ikke annet så får Kate meg til å bry meg om det jeg ser, og det er jo det vi alle er på jakt etter vel?

Charlie og Desmond er så elskverdige at jeg kunne godt tenkt meg å sett en «buddy-cop» film med disse to. I sesongen komplementerer de hverandre utstyrtelig godt. I begynnelsen av sesongen aner man at det er noe fare på ferde når Desmond gjør alt for å beskytte Claire. Etter hvert ser man at dette ikke er helt tilfelle og at han er ute etter å beskytte Charlie istedenfor. Det er utrolig deilig å se Jin, Charlie, Desmon og Hugo sitte sammen å kose seg rundt et bål i episoden Catch-22. Det er ikke ofte man opplever dette i en så mørk og seriøs serie. Man får en følelse av disse er veldig gode venner. Man er ikke langt unna dette øyeblikket i Hugos tilbakeblikkbaserte episode Tricia Tanaka is Dead heller. Her hjelper Jin, Charlie og Sawyer Hugo med å starte en bil han har funnet. Jeg elsker alle disse karakterene og hver og en av de spiller fryktelig godt.

Juliet må også nevnes, og kravler sakte men sikkert opp på trona ved siden av Sawyer. Jeg synes hennes introduksjon i serien er perfekt. I begynnelsen av sesongen er hun kanskje litt for innpakket i det mystiske elementene. Men med en gang hun drar med Jack tilbake til «The Losties» blir hun mer likandes. Det er også veldig godt å se flere kvinner i serien som er tøffe, sterke og kan ta var på seg selv. Det hjelper også at hun har godt i skolen hos Ben og lærte hans teknikker. Ben kan ikke nevnes uten å snakke om Juliet. Han var en stor nyfinning i sesong to, og er fremdeles en av bautane i kapittel tre. Det eneste problemet med han er at nå begynner vi sakte men sikkert å lære mer om han og det truer med å ødelegge mystikken rundt han. I sesong to var han dekket i vagheter, og en så stor manipulator som var så gnistrende at vi skjønte han visste hva han bedrev med. Likevel er skuespillet så betent og upåklagelig at jeg ikke gjøre noe annet en å holde rundt han. Dessverre blir karakteren Ben dratt altfor langt ut på alfarvei ettersom serien går.

Episk sesong
Første episode av Lost satte en viss standard for tv-serier. Dette har vært tilstede i alle sesongene av Lost. Det er kanskje ikke i like stor skala som pilotepisoden, men det er tydelig at de meste av det som skjer er gjennomtenkt. Alt fra effekter og musikk pakker på fortellingene og hjelper å bygge dem opp til store høyder. Sesongen starter kanskje litt tregt, men det tar ikke lang tid før serien er tilbake i storform. Og tenker man på den gnistrende avslutningen på sesongen så har Lost fullbyrdet alt jeg elsker med serien. Hele sesongen bygger opp til dette punktet, og den dag i dag er dette min favorittavslutning av sesongene til sammen. Det er en fryd å se hvordan karakterene samarbeider mot hindringene de står ovenfor. Avslutningen på sesong to var også bra. Problemet med den var at den sneglet seg altfor tregt frem. Jeg har en tendens til å bli utålmodig og den hjelper det ikke på. Det blir mye sammenligninger med sesong to, og det er kanskje ikke så rart da det er min minst likte sesong. Der sesong to hadde flere overflødige episoder, har jeg vanskeligheter med å påpeke dette i kapittel tre. De beste episodene har alltid en eller annen relevanse til det som skjer rundt dem. Som bilen i Trinicia Tanaka is Dead, valget Jack tar i Not in Portland til den overraskende Ben sentrerte episoden The Man Behind the Curtain.

Som tidligere nevnt underbygges kvaliteten av sesongen av den fantastiske musikken til Michael Giacchino. Det hjelper veldig at musikken er spilt av et symfoniorkester. Likevel er ikke dette beste med musikken. Mye av de rolige segmentene blir akkompagnert av piano, og det klinger alltid godt i mine ører. Mange av de forskjellige underfundig lydene er spilt av en rekke instrumenter. Dette gjør lydbildet særdeles variert.

Som du kanskje ser har jeg ikke mye negativt å si om sesongen. Det er fremdeles elementer som ikke funker helt. Du har et par frustrerende episoder hvor vaghetene fra sesong to viser sitt stygge hodet: For eksempel møtet mellom Mikhail Bakunin (Andrew Divoff), Locke, Sayid og Kate. Episoden er til tider ganske spennende, men det hele underbygges av vaghetene og det særdeles trege tilbakeblikket til Sayid. The Glass Ballerina er også en kjip avstikker som truer med å ødelegge momentumet satt opp av avslutningen til sesong to. Her får vi et av de mindre interessante tilbakeblikkene. Det hjelper heller ikke at episoden er treg. Selv om mange sier at Expose er en av de dårligste episodene i serien, er jeg ikke helt enig. Det er kanskje ikke den beste episoden, men vi får vite og se en del ting som vi ikke har gjort til nå. Problemet med episoden er at den fokuserer på Nikki Fernandez (Kiele Sanchez) og Paulo (Rodrigo Santoro), to særdeles underutviklet karakterer. Bortsett fra dette vil jeg ikke si at sesongen gir oss så mange feilskjær.

Avrundingen
Sesong tre av Lost gjør veldig mye rett. Det er ikke alle episodene jeg er glad, men heldigvis beholdes mye av momentumet hele sesongen gjennom. Karakterene vokser, lider og står igjen med bena godt plantet på bakken. Mystikken beholdes, men fokusen er heldigvis ikke like stor som i sesong to. Det handler mer om karakterenes reiser og hva de finner på veien. Sesong tre prøver på mange måter å hente seg inn igjen etter den traurige sesong to. Dette klarer den og puster nytt liv inn i serien. Sesong tre er meget mulig min favoritt sesong av Lost, om det er den beste er vanskelig å påpeke.