Sesong fire blir bedre og bedre for hver gang jeg ser den. Fremblikkene gir karakterene en sårt trengt dybde som var på vei vekk fra skjermen. Karakterene er fremdeles det jeg kommer tilbake til hver gang, og denne sesongen er ikke et unntak. Sesongen blander mystikk, action og drama på en herlig måte. For hver gang stiger denne sesongen på stigen over mine favoritter i tv-serie landskapet.

Lost har lenge vært en av mine favorittserier, det samme kan ikke sies om sesong fire. Jeg har alltid følt en slags «disconnect» til sesongen. Dette er først og fremst fordi jeg følte at mye av det som skjedde var for fragmentert. Det var mye frem og tilbake mellom karakterer, og da spesielt Sawyer (Josh Holloway) og Kate (Evangeline Lilly). Jeg var heller ikke spesielt glad i de nye karakterene, og mente fortellingen på båten var for treigt og trivialisert. Sesongen bar også preg av at det var manusforfatterstreik, den var bare 14 episoder lang. Det jeg likte derimot, og ganske overraskende for meg, var måten tilbakeblikkene hadde blitt endret på. Istedenfor å bare ha tilbakeblikk, fikk man også nå se hva som skjedde i fremtiden. Dette forandret mye på dynamikken i serien og skribentene fikk leke seg litt mer med konseptet. Nå når jeg skriver dette har mye endret seg for meg. Jeg synes sesongen flyter mye bedre enn det den gjorde. Motivasjonene til karakterene gir også mer mening hvis man ser på helheten. Det faktum at det er en kortere sesong fører til at produsentene må jobbe med det de har, ikke mye tid kan kastes bort. Dette klarer de veldig godt, og selv om det er litt startvansker i begynnelsen av sesongen er jeg blitt veldig glad i den.

Ferden mot slutten
På slutten av forrige sesong skjedde det masse og ikke alt kan gjentas her. Etter en lang kamp mot The Others ledet av Ben Linus (Michael Emerson), klarer endelig The Losties, ledsaget av Jack Shephard (Matthew Fox), å tilkalle hjelp med en walkie-talkie supplert av Naomi Dorrit (Marsha Thomason). Like før dette kan skje dreper John Locke (Terry O'Quinn) henne med en kniv. Charlie Paces selvoffrelse for at de andre kan dra vekk fra øya kan heller ikke underspilles. Han var en integral del av forrige sesong, og det var veldig trist å se han dø. Dette vil ha konsekvenser for de andre karakterene, og da spesielt Hugo Reyes (Jorge Garcia) og Claire Littleton (Emilie de Ravin). Hans innvirkning på serien kommer til å bli savnet. Uansett blir den nye sesongen for The Losties å overleve mot en ny potensiell trussel. Gjennom walkie-talkien kommer Jack til båten hvor Naomi ledet en ekspedisjon til øya. I den nye sesongen blir vi kjent med blant annet den litt sprø Daniel Faraday (Jeremy Davies), den mystiske Charlotte Lewis (Rebecca Mader), den antagonistiske Miles Straume (Ken Leung) og den joviale Frank Lapidus (Jeff Fahey). Vi får også gjensyn med Juliet Burke (Elizabeth Mitchell), Desmond Hume (Henry Ian Cusick), Jin Kwon (Daniel Dae Kim) og Sun Kwon (Yunjin Kim).

Jack ble endelig lederen for gjengen igjen på slutten av sesong tre. Sesong fire ser man at The Losties bli splittet opp mellom Jack og John. Jack liker å være i kontroll over det som skjer, og hans lederegenskaper settes på prøve i sesongen. I fremblikkene får vi se Jack slite med å venne seg til livet borte fra øya. På en måte kan vi si at han sliter med det samme på begge steder. Han har verken kontrollen på øya eller etter å ha blitt reddet. Sesongen for hans del handler om å bli kvitt dette så han kan føle det verdt å komme tilbake. Fox er enda bedre enn han var i sesong tre. Han har fremdeles disse sårbare øyeblikkene hvor han overdriver for mye. Likevel vil jeg si at skuespillet hans og sikkerheten på sin rolle blir bare mer og mer uensartet.

Ben får kanskje ikke en større rolle enn han hadde i sesong tre, men den er desidert viktigere. Hva dette går ut på kan jeg ikke røpe for mye om; la oss bare si det slik: Hans jobb på øya blir satt på prøve og han må gjennomgå flere tragedier. Ben er fremdeles like manipulativ og det er nesten som han leker med John av og til. Om Jack må gi slipp på sin kontroll, er det som om Ben må ta enda mer kontroll. Uansett hvor fanget han er, enten av Jack eller John er det fremdeles han som sitter med styrespaken. Emerson har alltid vært en ekspert på ansiktsmimikk og måten han bruker sine øyne på. Dette er ikke forandret i sesong fire, men vi får se en my mer hardnet Ben. Emerson skviser hver eneste dråpe med emosjoner ut som han kan klare.

John får mye å streve med denne sesongen da han blir leder for den ene halvdelen av The Losties. Første halvdel av sesongen preges av at John ikke helt vet hva han gjør, og lar seg blant annet manipulere av Ben. Om det er mulig virker John mer ubesluttsom og forvirret enn han noen gang har gjort. Dette kan ha med den korte sesongen å gjøre. Mulig produsentene planla en litt annen retning for han. Uansett det vi får er ganske treigt og usikkert, men når fortellingen skyter fart er delen med John helt klart best. Dette får vi servert i den bitende og spennende The Shape of Things to Come. Jeg sier ikke at det som skjer før er uinteressant, men det er ikke før her ting virkelig tar av. O'Quinn er fremdeles skråsikker på sin fremstilling av John. Han er blitt en bauta blant ensemblet og lever og puster denne karakteren.

Sawyer er fremdeles en av mine favorittkarakterer og igjen viser han meg hvorfor. Han er tro mot seg selv, og gjør alltid det han har gjort. Han vil overleve, og selv om det kan være vanskelig å forstå hvorfor han velger å gå med John; gir det mening i henhold til karakterens fastlagte rammer. Sawyer er dog litt passiv i denne sesongen, men blir sakte men sikkert dyttet mot rollen som leder. Noe som vil kulminere i sesong fem. Holloway spiller Sawyer fremdeles som en gigantisk sjarmoffensiv. Dette har dog avtatt de senere sesonger, og Sawyer har blitt mykere. Denne forandringen fremstiller Holloway på en glatt men subtil måte.

Noe som dessverre blir overtydelig denne sesongen er hvor marginalisert rollene til kvinnene er. Jeg tror nok dessverre manusforfatterstreiken må ta sin skyld, da Lost generelt er flink til å fremstille disse sterke individene. Dette er også tilfellet for Kate denne sesongen, som alternerer mellom mor og kjæreste for Sawyer. Hun er fremdeles interessert i hvordan hun skal komme seg vekk fra øya og hjem igjen. Vi får et større innblikk i hvorfor hun er så interessert i dette. Dessverre er det for mye fokus på mennene i denne sesongen. Likevel må Lilly gå gjennom flere emosjoner i løpet av episodene, og uansett hvor irriterende denne karakteren kan være; er jeg fremdeles imponert over hvor bra hun spiller dette.

Sun får heller ikke så mye å gjøre og men heldigvis er episoden viet til hun og Jin en av de mest interessante. I Ji Yeon blir fremblikket brukt på en slik måte at det som blir fortalt er ikke helt som man tror. Måten fremblikket er lagt frem på viser at det er mye å hente i disse elementene. Jin er på mange måter like marginalisert som Sun, noe som er synd da jeg likte veldig godt deres dynamikk i de tidligere sesonger.

Som de andre kvinnene i denne sesongen får heller ikke Juliet så mye spillerom. Likevel er hun den som får mest spillerom av de kvinnelige karakterene. Hun var lenge den mystiske karakteren som frustrerte mange. Jeg var aldri av den oppfatning og elsket henne (nesten) fra første stund. Hun bringer ikke skam på karakteren i denne sesongen heller. Mitchells troverdig fremstilling av en karakter som på den ene siden ikke føler seg så hjemme blant The Losties som hun burde, men samtidig prøver å kvitte seg med tilstedeværelsen av The Others sliter en del denne sesongen. Vi får vite en del om Juliet i episoden The Other Woman, som er sammen med The Constant en av mine favorittepisoder i sesongen.

Claire får som vanlig ikke mye å gjøre i denne sesongen. Hun blir delegert til å passe på ungen sin eller å bli reddet av de andre. Ravin er kanskje ikke så imponerende i rollen, men med det lille hun får spille på er det kanskje ikke så rart. Hugo derimot får en mye større rolle enn han har hatt tidligere. Det blir hintet til at han har noen tilknytninger til øya som man kanskje ikke har tenkt så mye over. Jeg må innrømme at Hugo var en karakter som aldri var min favoritt. Til oftere jeg ser serien dog, kryper han sakte men sikkert mer og mer innpå meg. Det er ikke noe å klage på skuespillet til Garcia. Det er like stilsikkert og jovialt som det alltid har vært.

Demond har ikke en like stor sesong som den forrige. Likevel får han mye å sette tennene sine i, og fremproduserer en stor tåreperse i episoden The Constant. Dette er kanskje en av de beste episodene Lost har produsert. Her får vi se tilbakeblikk/fremblikk teknikken brukt på en helt annerledes og unik måte. Skal ikke røpe noe, men han får endelig tak i en person han har lett lenge etter. Jeg har alltid vært fascinert av denne karakteren siden han kom på banen i sesong to. Han har til nå ikke skuffet meg og Cusick legger ikke skam på karakteren. Hans skuespill er mangefasettert og opprivende.

Når det gjelder de nye karakterene så må jeg innrømme at Davies som Daniel er den mest mystiske av de. Han blir også brukt som en informasjonsdumper. Likevel synes jeg de klarer å lage en egen karakter av han. En fascinerende karakter som vet mer enn han sier. Noe som kan være frustrerende i seg selv, men når skuespillet er så fragilt og surrete som Davies gjør det, kan man ikke la være å like han. Charlotte derimot blir litt for offensiv og fiendtlig for min smak. Hun får litt mer kjøtt på karakteren sin i sesong fem, men her blir det litt for mye synes jeg. Det samme kan egentlig sies om Miles, selv om han i likhet med Daniel er to av de mer fascinerende karakterene. Derfor er det synd at Miles mister sin nytte etter denne sesongen. Lapidus er en slags mild versjon av Sawyer og virker nesten å være der for å slenge ut «one-liners».

Sesongens fremgang
Blant de gode skuespillerprestasjonene kan det kanskje være vanskelig å peke ut andre gode elementer i sesongen. Denne gangen har de virkelig gjort sin flid med fortellerteknikkene, og istedenfor å henge seg opp i bare tilbakeblikk får vi nå også fremblikk på forskjellige karakterer. Lenge har jeg synes at tilbakeblikkene ble overfladiske og kom med informasjon vi ikke alltid nødvendigvis trengte å vite. Disse nye teknikkene bidrar til å gjøre karakterene enda mer spennende enn det de var. Samtidig får manusforfatterne leke seg litt med det narrativet. Dette gjør at vi får litt mer frisk pust og man går ikke så fort lei. Her må The Constant fremheves igjen, og selv om den teknisk sett ikke er et fremblikk, så viser episoden seg som noe de ikke har gjort før.

De mest fascinerende med disse fremblikkene er hvor annerledes flere av karakterene blir fremstilt. Dette blir likevel forklart på en god måte og jeg føler ikke at de går altfor langt utenfor de etablerte rammene. Disse fremblikkene forandre også en del på dynamikken mellom de forskjellige karakterene. Noen av disse fortellingene blir litt klisjeaktige og man kan se hvor veien går. Men i det store og det hele lykke de veldig godt med de. Jeg er spesielt glad i fremblikket til Jack i Something Nice Back Home, hvor vi ser hvordan det går med han og Kate etter de ble reddet. Gjennom episoden må flere transformasjoner bivånes, og selv om det kan virkes kjapt, gir det likevel mening med helheten. I alle fall også når man ser senere episoder som fyller inn på det som skjer. Dette kan for så vidt være negativt når man ser det for første gang, men akk så mye mer belønnende etter hvert.

Tidligere påpekte jeg at Ben ikke var nødig når det gjaldt sin manipulasjon av John. Dette viser seg å være en dynamikk som funker veldig godt i sesongen. Jeg ser hvorfor det kom frem forslag om en Ben og John etterforskningsaktig serie (skjønt ikke de karakterene, men dynamikk var såpass fremtredende at det kunne blitt noe lignende). Dessverre ble det aldri noe av, likevel har vi sesong fire. Og uansett hvor treig sesongens førstedel fremstår gir denne dynamikken noe for oss publikum å bite tennene i. Selv om det kanskje ikke gis uttrykk av det i tidligere sesonger er det noe med kjemien mellom disse to mennene som gjør det så underholdende å se på.

Som jeg allerede har nevnt er sesongen treig til å komme seg i gang. Det er mulig jeg blir litt uoppmerksom og utålmodig, men det er ikke til å unngå at det tar en stund før ting tar av i sesongen. Selvfølgelig må det ikke skje noe hele tiden, men det er litt av hovedproblemet med Lost gjennom tidene. De tar seg litt for lang tid i begynnelsen av en sesong. Det skjedde i forrige sesong, hvor de første episodene holdt på ødelegge momentumet. Dette gjør at det blir litt strevsomt å komme gjennom sesongen. Heldigvis når ting tar seg opp kan man ikke se tilbake. Selv om jeg bruker et avsnitt på dette, så vil jeg likevel si at det ikke er et så stort problem som jeg prøver å belyse. Hva er det da jeg prøver å si? Vel, jeg tror at sesongen kunne blitt enda bedre hadde de fire første episodene skrudd opp farten litt. Det snegler seg ikke avgårde, men hver gang jeg ser denne sesongen sliter jeg litt med de første episodene. Når det er sagt, har dette blitt bedre etter hvert.

Konklusjon
Selv om jeg til tider er litt grinete, er det ikke mye å pirke på denne sesongen. Det er mange karakterer å holde styr på, og selv om noen av kvinnerollene blir for marginaliserte, er det likevel forbløffende hvor mye alle får plass i søkelyset. Sesongen er kortere enn den forrige, men dette virker å være noe av det sterkeste for fortellingen. Selv om sesongen begynnelse er litt treg så er det narrativet ikke overtydelig plassert og makter å bringe oss en fortelling som ikke tar for mange lange veier.