Steve Butler (Matt Damon) har stor fremgang som salgskonsulent for et naturgassfirma. Neste opprykk på karrierestigen er også i vente, men en hindring ligger foran ham. Han må overtale en hel rekke landsens folk som er svært så tvilsomme til utvinning på deres jord.

Promised Land er regissert av Gus Van Sant, samme karen bak ”Den enestående Will Hunting (1997)” og ”Milk (2008)”. At regissøren derfor har grep om dramasjangeren er det lite tvil om, men det stilles også høye forventninger til denne filmen av den grunn.

 
Gøy på landet, Sånt no ha'kke vi i by'n!

Handlingen i denne omgang utspiller seg i møtet mellom det korrupte bylivet versus det enkle, men ærlige livet på landet. Gus Van Sant får til et rolig tempo dandert med myke og pene scener fra den daglige tilværelsen. Kombinert med nydelig musikk kommer seeren dermed raskt inn i stemningen og levemåten til de utenfor bykjernen. Her handler det ikke om stress og prestasjoner, men samhold og tradisjoner.

Matt Damon (Redd menig Ryan og Jason Bourne) leverer også godt som den godhjertede salgskonsulenten, som personlig er overbevist om at industriell fremgang er til innbyggernes beste. Han har selv opplevd på kroppen at når industrien i en landsby dør, så dør også landsbyen med den. Karakteren er spennende i seg selv, og ikke minst så er det en god forandring i ham, noe som bærer budskapet i filmen frem.

Men hva med kjærligheten?
Hovedpersonen får ved første øyekast stor suksess i den lille landsbyen. Men etter hvert så møter han sin motmake ved den glisete og kjappe miljøaktivisten Dustin (John Krasinski). Irritabel nok som den nye konkurrenten er, så blir han også trukket litt for langt slik at ting og saker mister proporsjoner, og dermed ikke så troverdig i henhold til dramasjangeren.

Regissøren har også kastet inn en sippete og søtlig kjærlighetsbit i filmen. Dessverre blir dette litt i overkant unødvendig og kanskje ikke helt på sin plass? Den vil sikkert ha sin tilrekning for de som krever dette som ingrediens, men jeg savner heller en mørkere og mer modig regissør som tørr å gå ut på isen med hardere vendepunkter og tøffere svinger. ”Bring the fear, and not just the tear” er min mening.

Men alt i alt
Regissøren har allikevel fått til en god film som får frem samtalen mellom kapitalismen og enkeltheten. Men mer enn å kjempe med tanken, får vi kanskje i større grad en lek med konseptet. Jeg savner en regissør som tørr mer og som tar med seeren ut på dypere i vann i tvilen mellom viktigheten av industri og natur.