---

Ingress:

Gjør deg klar for en latterfest mens universet er i ferd med å gå under.

Anmeldelse:

I det siste har det blitt populært fra Marvels side å servere superhelter som skal vri på lattermusklene. Da fantastiske The Avengers ble vist på kino i 2012 ble denne humoristiske gruppedynamikken på mange måter satt til topps. Og Guardians følger etter i liknende stil. Det er også samme filmstudio, Marvel Studios som står bak denne.

Marvel leverer jo også mer seriøse helter som ved Thor og X-men. Men det virker som om trenden er todelt, enten skal vi oppleve ærefrykt eller så skal vi le.

La det først sies at Guardians hensikt er sistnevnte. Handlingen er i bunn og grunn universets undergang pakket inn i en storyline som er latterlig enkel. Hvis man ikke klarer å sette den enkle oppbyggingen til side, så er dette neppe en film å se.

Nei, styrken ligger nok heller her i gruppen, og måten de spiller hverandre opp. Alle har sine særegenheter og med den empatiske lederen Starlord spilt av Chris Pratt i spissen. Her er det lov til å gjøre narr av hverandre, og det blir aldri kjedelig. En full kinosal i nærmest konstant latter vitner om det.

Fra topp til tå så ender man opp med en gjeng som man faktisk bryr seg om, og som er stappet av personlighet. Nå var jo premissene for karakterene allerede satt ettersom tegneserieutgaven stammer fra 2008. Det finnes for øvrig to ulike Guardians-grupper, denne, og en med helt andre karakterer fra 1969.

I all sci-fi er jo vitenskap/teknologidelen viktig. Og rett fra start blir vi introdusert for noen vanvittig kule duppeditter. Starlord har for eksempel et slags hologram som gjenskaper fortid i sanntid. Det er stilig å se ruiner bli lyst opp med forhistoriske minner.

Andre stilige grep som vitner om kreativitet er en planets forsvarsskip. Novastyrken har fly som kan danne en sammenhengende klynge av et slags sikkerhetsnett. Dette er eksempler på grep som kunne gjort selveste George Lucas misunnelig.

Men dessverre så stopper det også litt opp der. Fordi universet som heltedåden utspiller seg i er ikke noe spesielt bemerkelsesverdig. Nå er jo regissør James Gunn noe begrenset til tegneserien. Men i adaptasjon fra magasin til film, så har vi ikke blitt servert en verden av dybde og variasjon.

Kanskje «Avatarfølelsen fra de blå skapningene ødelegger. Jeg savner bare mer kreativitet i hvordan skapninger ser ut. Men det kan også ha noe å gjøre med det raske tempoet som holdes for å ta vare på den lette tonen i filmen.

Det visuelle i CGI på sin side kan neppe nedtones. Skuddvekslinger ser pent ut i vanvittige fly-til-fly slag. Kampkoreografien er også stilig og særlig med Gamora, skuespillerinnen Zoe Saldana kjent fra Star Trek (2009) og Avatar (2009). Om enn ikke det overdrives noe med saktefilm.

Lyden er et viktig element i Guardians, og da nærmere bestemt musikken. Hovedpersonen har en relasjon til sin jordiske fortid med 70-talls rock/pop. Og dette låtutvalget i alt fra The Jackson 5 til Blue Swede er med på å gi en stemning av kul og retrofeel. Noe DC Comics også gjorde med Watchmen (2009).

Forhåpentligvis kan oppfølgeren bøte opp for visse mangler på dybde. Disney som er en av distributørene setter foreløpig datoen for etterkommerens utgivelse til 28. juli 2017. Så da er det bare å glede seg, og i mellomtiden har vi jo mer X-men, Avengers og Captain America i vente.