---

Ingress:

Etter at en mor dør i en bilulykke, og en eldre kvinne og en ung gutt også dør, må deres pårørende først håndtere sorgen, men så også sjokket når deres avdøde viser seg å komme tilbake, i live. Tre familier i sorg, og forskjellige måter å håndtere livet og døden på.

Anmeldelse:

Langfilmdebutant Thea Hvistendahl regisserer et stjernelag av skuespillere her, og har en markant stil, form og uttrykk i en film som på sitt beste er tankevekkende, vond og sår. 

Bjørn Sundqvist, Bente Børsum, Anders Danielsen Lie og Renate Reinsve er alle i hovedrollene sine både solide og knakende gode.

Historien spinner altså rundt disse som alle opplever å miste en av sine nærmeste. Men alle håndterer de også sorgen forskjellig. En bestefar virker helt fornektende og bringer sitt barnebarn hjem igjen når det viser seg at dette plutselig våkner til live igjen! Moren til gutten får imidlertid det som virker som et sjokk. Og en eldre dames samboer vender også tilbake, noe hun synes å ikke helt ta så veldig overraskende. Ektemannen til et bilkrasjoffer tar det atter igjen på sin egen måte. 

Det er forsåvidt interessant å se de ulike måtene sorgen og sjokkene utfolder seg på. “Problemet” her, og som fargelegger hele filmen egentlig, er at flere av dem blir så påfallende lite troverdige, samme hvor mye man også parallelt eventuelt skal skylde på sjokk, vantro og overnaturlige elementer. 

Det skjer nemlig plutselig et stort strømbrudd i hele Oslo denne dagen, og som på et eller annet diffust nivå altså gjør at de døde våkner igjen. Denne zombie-tematikken utfolder seg både rolig og langt mindre dramatisk enn hva man er vandt med innen mer ren skrekkfilm, og dette er forsåvidt både delvis interessant og litt befriende nyskapende. 

Men som nedpå og subtilt zombie-drama, som dette faktisk blir, føles filmen å havne litt mellom to stoler. Den er verken veldig spennende eller skremmende, ei heller så sterk og opprivende som den kunne ha vært.

I det hele tatt er det litt vanskelig å forstå hvorfor dette med zombie-delen er med. For historien ville fått en helt annen slagkraft som rent drama, faktisk. Slik den er skrevet, av forfatter og manusforfatter John Ajvide Lindqvist, blir det noe rart, tidvis selvmotsigende og ulogisk over det hele som forstyrrer, vel så mye som fascinerer. 

Håndtering av udøde skal dog ha ros for å skille seg ut, og den er en interessant genreblanding, tidvis vakkert og stilmessig passelig mørkt og dystert filmet. De helt store øyeblikkene og opplevelsene uteblir derimot litt. Og selv om man legger godviljen til, og det blant annet er veldig gode skuespillerprestasjoner, føler man det ikke helt, og filmen bærer et litt for klart preg av å ville være tung, både i stil, form, og i eksperimenterende og gripende innhold. Som regidebut blir det dog spennende å følge Hvistendahl videre i hennes forhåpentligvis neste filmer. 

(Foto/Copyright: Einar Film/Nordisk Film Distribusjon)